Skriftlig spørsmål fra Odd Einar Dørum (V) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1341 (2008-2009)
Innlevert: 12.06.2009
Sendt: 15.06.2009
Besvart: 23.06.2009 av arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen

Odd Einar Dørum (V)

Spørsmål

Odd Einar Dørum (V): Mener statsråden at intensjonene i lov om folketrygd blir ivaretatt i forskriftene, f.eks. bestemmelsene i § 10-6 Stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet?

Begrunnelse

I § 10.7 i Folketrygdloven er det nevnt ulike ytelser og tiltak som kan gis til personer som er berettiget til stønad tilbedring av funksjonsevnen i dagliglivet (§ 10.6), deriblant:

h) motorkjøretøy eller annet transportmiddel.

Utgangspunktet for spørsmålet er en person som er uføretrygdet på grunn av lammelser og kroniske smerter. Hun kjører i dag en stor kassebil med spesialutstyr, bl.a. håndbetjening. Bilen er utstyrt med sovebenk slik at hun kan legge seg ned i bakrommet når det er nødvendig. Personen er selvhjulpen i selve bruken av bilen, men må på grunn av sterke smerter som utløses av at hun sitter, kjøre til side og legge seg på sovebenken på noe lengre turer.
Bilen er nå eldre enn det som kreves for å kunne søke om ny stønad og trenger utskifting. Utgifter til drift og vedlikehold er uforholdsmessig store, det er dessuten et spørsmål om sikkerheten når en kjører en så gammel bil.
Hun har søkt om å få støtte til et tilsvarende kjøretøy. Hun har fått innvilget stønad til kjøretøy i gruppe 1. Forskriftens bestemmelser om støtte til anskaffelse av kjøretøy i gruppe 2 (kassebil) er imidlertid innskjerpet. Det vurderes støtte til kjøp av kassebil bare i de tilfeller at pasienten selv ikke kan komme inn og ut av bilen uten ved hjelp av en heiseanordning. Det er ikke gitt noe rom for skjønn når det gjelder å vurdere slik støtte i andre situasjoner.
Søknaden om støtte til kjøretøy i klasse 2 har vært behandlet og avslag gitt i alle instanser opp til trygderetten, Trygderetten uttaler at det går an å forstå at et slikt kjøretøy kan være hensiktsmessig i vedkommendes situasjon, men sier at gjeldende forskrift ikke gir rom for å vurdere eller innvilge dette.
Spørsmålet er om forskriften, ved ikke å åpne for bruk av skjønn ved søknader om kjøretøy i gruppe 2 ut over behov for heisanordninger, innskrenker klientens rettigheter til "tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre medlemmets funksjonsevne i dagliglivet".

Dag Terje Andersen (A)

Svar

Dag Terje Andersen: I begrunnelsen for spørsmålet vises det til at en person som tidligere har fått stønad til en tilpasset kassebil som nå er eldre enn det som kreves for rett til ny stønad til bil, har fått innvilget stønad kun til ordinær bil (gruppe 1) og ikke kassebil med rampe eller heis (gruppe 2) som hun har søkt om. Avslaget på stønad til bil i gruppe 2 er begrunnet med at vedkommende ikke fyller forskriftens vilkår om at man ”ikke kan komme seg inn og ut av bilen på egen hånd, uten å bruke heis eller rampe”. I den forbindelse stilles det spørsmål om forskriften, ved ikke å åpne for bruk av skjønn ved søknader om kjøretøy i gruppe 2, innskrenker rettighetene etter loven.

Folketrygdloven § 10-6 gir den som har fått sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte rett til stønad til tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre funksjonsevnen. Når folketrygdloven gir rett til stønad til hjelpemidler, er det således ikke snakk om en ubegrenset rett. For det første ligger det en begrensning i at tiltaket ikke bare må være hensiktsmessig, men også nødvendig. Det innebærer at hjelpemidler som ikke direkte avhjelper det aktuelle funksjonsproblem i utgangspunktet ikke omfattes, og at loven heller ikke gir rett til optimale hjelpemidler. For det andre ligger det en begrensning i at stønad ikke nødvendigvis gis med full dekning av kostnadene.

Folketrygdloven § 10-7 angir i hvilken form stønad kan gis. Etter første ledd bokstav h kan stønad gis til motorkjøretøy. Vilkårene for slik stønad er med hjemmel i sjette ledd nærmere regulert i forskrift om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel. Etter en forskriftsendring i 2003 oppstilles det et skille mellom biler i gruppe 1, hvor stønad behovsprøvd mot inntekt gis i form av et tilskudd (i dag inntil 144 140 kroner) og biler i gruppe 2, hvor kostnaden etter behovsprøving mot inntekt kan dekkes fullt ut i form av et rente- og avdragsfritt lån som avskrives ved innlevering av bilen. Tilskuddet til bil i gruppe 1 kan benyttes fritt av stønadsmottakeren til å anskaffe bil etter eget ønske, herunder spesialtilpasset bil. Den reelle forskjellen mht. hvilken av bilgruppene man får stønad til vil derfor være om man får dekket hele eller bare deler av kostnaden.

I forskriften § 2 oppstilles som vilkår for å få stønad til bil i gruppe 2, i tillegg til de øvrige vilkår for å få rett til stønad til bil, at man ikke kan komme seg inn og ut av bilen uten ved hjelp av heis eller rampe. Den spesialtilpasningen som er gjort i gruppe 2-biler skal nettopp avhjelpe tilfeller hvor man ellers ikke kan komme inn i bilen. Når forskriften særbehandler disse tilfellene, er det fordi funksjonsnedsettelsens karakter objektivt medfører behov for en annen og dyrere type bil. Når forskriften ikke åpner for skjønn slik at også andre med spesielle behov kan få dekket tilpasninger fullt ut, må det ses i lys av at loven altså ikke gir en ubetinget rett til spesialtilpasning. Jeg mener at det heller ikke ville være hensiktsmessig å åpne for å basere retten til gruppe 2-bil på et videre skjønn. Mange vil i varierende grad kunne påberope seg spesialbehov, slik at en skjønnsmessig regel ville innebære avgrensningsproblemer mht. både likebehandling og kostnader.

For øvrig vil jeg bemerke at selv om forskriften avgrenser hvilke typetilfeller som skal innvilges bil i gruppe 2, gir Arbeids- og velferdsdirektoratets retningslinjer en åpning for at vurderingen i visse tilfeller kan være lempeligere mht. om vilkårene er oppfylt:

”I spesielle tvilstilfeller skal en ved vurderingen av om vilkårene for gruppe 2 bil er oppfylt, ta hensyn til at medlemmet skal bli mest mulig selvhjulpen. Som eksempel kan nevnes tilfeller der medlemmet vil klare seg med en gruppe 1 bil og tilhenger med bistand, mens dersom medlemmet hadde fått stønad til en gruppe 2 bil, ville medlemmet klart seg uten bistand.”

Jeg mener på denne bakgrunn at forskriftens særbehandling av dem som fyller vilkårene for stønad til bil og som har en funksjonsnedsettelse som gjør at de ikke kan komme seg inn i bilen uten ved hjelp av rampe eller heis er i samsvar med intensjonene i loven.

Jeg vil avslutningsvis vise til at Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal se på hjelpemiddelområdet og vurdere organisering, finansiering og regelverk. Et av de forhold som vil bli drøftet i utvalgets utredning er forholdet mellom rettigheter og skjønn på hjelpemiddelområdet mer generelt. Utvalget skal levere sin innstilling 1. desember 2009.