Begrunnelse

Staten har store eierposter i en rekke børsnoterte foretak og eier rundt 1/3 av Oslo Børs. Kapitalsituasjonen i disse selskapene har vært relativt stabil i en årrekke.
Finanskrisen har gitt ulike konsekvenser for mange bedrifter. Enkelte sliter med gjeldstynget balanse. En del pressede selskaper har gjennomført emisjoner i aksjemarkedet med relativt gunstig resultat: verdien av foretaket øker som følge av redusert misligholdsrisiko.
Andre bedrifter ser oppkjøpsmuligheter. Oppkjøp krever ofte kapitaltilførsel og i noen tilfeller egenkapitalemisjon.
Felles for situasjoner med emisjonbehov grunnet finansielt stress og oppkjøpsmuligheter er at begge er kurssensitive. Emisjonene blir ofte plassert i løpet av et kort tidsintervall og markedet og offentligheten blir orientert i etterkant. Slike prosesser krever en effektiv beslutningsprosess i selskapets styrende organer.
Dersom staten skal delta i en emisjon vil det normalt kreve stortingsvedtak og relativt langvarig saksbehandling. Dette kan skape usikkerhet, særlig i et valgår.
En del selskaper på Oslo Børs har gitt styrene forhåndsfullmakt til å gjennomføre emisjon. Det virker på den måten at generalforsamling gir styret i fullmakt å emittere aksjer tilsvarende inntil en viss andel av aksjekapitalen.
Slike fullmakter har fordeler og ulemper i forhold til selskapsstyring. En fordel er at emisjoner kan gjennomføres raskt og bedriftene får bedre tilgang til aksjemarkedet.
Den omfattende saksbehandling som er knyttet til det statlige eierskapet er et argument for en slik fullmakt. Statlig eierskap kan være en ulempe for bedrifter som trenger en rask beslutningsprosess.
For staten taler det også i positiv retning at staten, i motsetning til mange andre aksjonærer, står relativt fritt hva gjelder mulighet til deltagelse i eventuelle emisjoner.
For øvrige aksjonærer er derimot tilliten til kompetansen og vurderingsevnen i styret og ledelsen desto viktigere dersom der foreligger emisjonfullmakter.