Skriftlig spørsmål fra Ulf Isak Leirstein (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1370 (2008-2009)
Innlevert: 17.06.2009
Sendt: 18.06.2009
Besvart: 25.06.2009 av finansminister Kristin Halvorsen

Ulf Isak Leirstein (Uav)

Spørsmål

Ulf Isak Leirstein (FrP): Hvilke ulemper innebærer skatteregelverket om grensegjengere for norske grensekommuner, og medfører det riktighet at det lønner seg for svenske arbeidstakere som jobber i norsk grensekommuner å bosette seg én kommune lenger inn i Sverige?

Begrunnelse

Angivelig lønner det seg for svenske arbeidstakere å passere en grensekommune for å få redusert skatt, dvs. bosette seg utenfor den svenske grensekommunen, når de jobber i norsk grensekommune.
Hvis man i en norsk grensekommune ansetter eksempelvis en svensk statsborger, som bor i Sverige og jobber fast i Norge kan vedkommende visstnok ikke ha lønnsinntekt på svensk side. Utfordringen i den sammenheng skal være at arbeidsgiver på norsk side må betale svensk arbeidsgiveravgift. Det er ønskelig å få belyst i svaret hvorvidt dette er riktig, samt hvilke eventuelle konsekvenser og ulemper ordningen innebærer for arbeidsgivere i norske grensekommuner.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Regelen om beskatning av grensegjengere mellom Norge og Sverige er inntatt i den nordiske skatteavtalen. Bestemmelsen går i korthet ut på at person som bor i en grensekommune i et land og arbeider i en grensekommune i et annet land skal forbli skattepliktig i sitt bostedsland. Bestemmelsen kom inn i den norsk-svenske skatteavtalen av 1971. I forhold til Sverige ble bestemmelsen videreført i den første nordiske multilaterale skatteavtale i 1983 og er med i alle senere revisjoner av den nordiske skatteavtalen. Bestemmelsen ble siste gang vurdert i forbindelse med endringsprotokollen av 2008. Tilsvarende bestemmelse gjelder også i forhold til Finland.
Når det gjelder norske grensekommuner, innebærer bestemmelsen at personer som bor i en svensk grensekommune og som arbeider i en norsk grensekommune, forblir skattepliktige til Sverige. På den annen side beholder den norske grensekommunen skatteinntektene fra de personer som bor der, men som arbeider i en grensekommune i Sverige. Hvilke økonomiske utslag dette får for den enkelte kommune vil avhenge av den konkrete situasjonen i den enkelte kommune.
For norske og svenske arbeidstakere vil situasjonen være at de etter grensegjengerbestemmelsen kan pendle fra sitt hjemsted i en grensekommune for å arbeide i en grensekommune i nabolandet uten at dette får betydning for deres skattemessige situasjon. Bestemmelsen har i alle år vært ansett som et middel til å forenkle grenseoverskridende virksomhet. De innvendinger som er kommet fra skattyterne har gått ut på at bestemmelsen ikke går langt nok.
At en svensk arbeidstaker finner det økonomisk lønnsomt å komme inn under skatteavtalens vanlige regler må bero på skattyterens personlige økonomiske situasjon som jeg ikke kan ta stilling til på generelt grunnlag. Grensegjengerbestemmelsen i skatteavtalen har under ingen omstendighet noen betydning for hvorvidt en person som er bosatt i Sverige og arbeider fast i Norge, kan ha lønnsinntekt for arbeid utført i Sverige. Det finnes ingen bestemmelser som hindrer slikt arbeid.
Regler om arbeidsgivers plikt til å betale arbeidsgiveravgift og regler om i hvilket land de ansattes skal være omfattet av trygdelovgivningen, følger både av folketrygdloven og av EØS-avtalen.
Plikten til å betale arbeidsgiveravgift er i folketrygdloven (§ 23-2) knyttet til plikten til å innberette lønn og annen godtgjørelse. Det har i utgangspunktet ingen betydning om mottakeren av ytelsen er medlem av norsk folketrygd eller ikke. For arbeid utført i Norge eller på norsk kontinentalsokkel gjelder avgiftsplikten uten hensyn til arbeidstakerens og arbeidsgiverens tilknytning til Norge. Arbeidsgivere som er bosatt/hjemmehørende i Norge, har avgiftsplikt også for arbeid utført i utlandet. Dette gjelder uten hensyn til om mottakeren er skattepliktig til Norge og uten hensyn til om mottakeren er medlem av norsk folketrygd.
Unntak fra det som er sagt ovenfor gjelder for personer som er omfattet av EØS-avtalen. For disse gjelder Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. Forordningen regulerer hvilken trygdelovgivning som får anvendelse for personer som er statsborgere i et EØS-land og har tilknytning til ett eller flere andre EØS-land. Dette innebærer at det ikke skal betales arbeidsgiveravgift og trygdeavgift i Norge når arbeidstakeren etter forordningen er omfattet av trygdelovgivningen i et annet EØS-land. På den andre siden har en norsk arbeidsgiver med arbeidstakere som er omfattet av trygdeordningen i et annet EØS-land, plikt til å betale sosiale avgifter i det andre landet etter dette landets interne regler. Dette gjelder uavhengig av om arbeidstakeren utfører arbeid i utlandet eller i Norge.
Arbeidstakere som vanligvis utfører arbeid i to eller flere EØS-land, skal være omfattet av trygdelovgivningen i sitt bostedsland dersom han utfører deler av sitt arbeid i bostedslandet.
Forordningen gjelder for hele EØS-området. Det innebærer at det ikke er opp til hver enkelt stat ensidig å regulere trygdemedlemskap og betalingen for dette.
Reglene i folketrygdloven og forordningen innebærer til sammen at svenske arbeidstakerne som bare utfører arbeid i Norge for en norsk arbeidsgiver, vil være omfattet av norsk folketrygd, mens svenske arbeidstakerne som utfører arbeid i Sverige, vil være omfattet av svensk trygdelovgivning med dertil hørende plikt for arbeidsgiver til å betale sosiale avgifter i Sverige. Ettersom norsk arbeidsgiveravgift er lavere enn svensk arbeidsgiveravgift, vil arbeidsgiveravgiftsplikt for norske arbeidsgivere med ansatte som er bosatt i Sverige, kunne variere betydelig, avhengig av om vedkommende ansatte også arbeider i Sverige eller ikke.