Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:1436 (2008-2009)
Innlevert: 30.06.2009
Sendt: 30.06.2009
Besvart: 04.08.2009 av kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Det er i dag godt dokumentert at gutter har et dårligere læringsutbytte i grunnopplæringen enn jenter. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at jenter får bedre karakterer på ungdomstrinnet enn gutter, og at 2 av 3 som mottar spesialundervisning er gutter. Disse forskjellene ser ut til å øke.
Vil statsråden iverksette et forskningsprosjekt for å finne årsakene til forskjellene i læringsutbytte?

Begrunnelse

Vi vet at det er store kjønnsforskjeller i norsk skole. Gutter oppnår dårligere resultater enn jenter. Det er et stort problem at det ikke eksisterer god nok kunnskap om hvorfor gutter skårer så dårlig i skolen, og dermed har vi heller ikke noe godt grunnlag for å kunne sette inn konkrete tiltak for bedre situasjonen. Hovedårsaken til denne kunnskapsmangelen er at det ikke har vært iverksatt noe bred forskning omkring guttenes situasjon i skolen.
På bakgrunn av kartlegggingsundersøkelser som er foretatt i norsk grunnskole av blant annet Høgskolen i Hedmark, vet vi at det finnes skoler med små kjønnsforskjeller og skoler med store kjønnsforskjeller. I disse skolene burde forskere gått inn og observert undervisning og intervjuet lærere og elever om hva som kjennetegner skoler hvor det er små kjønnsforskjeller.
Dette er en grunnleggende utfordring som får litt fokus i media fra tid til annen, men som ikke får den brede oppmerksomheten den fortjener. Skolen skal gi begge kjønn de samme muligheter for å lykkes.

Bård Vegar Solhjell (SV)

Svar

Bård Vegar Solhjell: Regjeringen er opptatt av spørsmålet om hvorfor gutter oppnår dårligere resultater enn jenter. Kunnskapsdepartementet tok derfor i 2007 initiativ til å få frem en systematisk kunnskapsoversikt om årsaker til kjønnsforskjeller i læringsutbytte. Oppdraget gikk til NOVA som leverte i mars 2008 rapporten: ”Er det skolens skyld? En kunnskapsoversikt om skolens bidrag til kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner” av Anders Bakken, Elin Borg, Kristin Hegna og Elisabeth Backe-Hansen.

Gjennomgang av forskningslitteraturen viser at det er lite empirisk forskning som undersøker kjønn og prestasjonsforskjeller i skolen. Dette er ikke bare norsk mangelvare. Det samme er tilfelle i Sverige. Heller ikke internasjonalt er det mange studier som eksplisitt tar opp skolens rolle for utvikling av kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. Men de studiene som foreligger bidrar likevel til å avklare noen forhold.

Det er lite i den foreliggende forskningslitteraturen som eksplisitt konkluderer med at skolen i seg selv skaper kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner. Mønstrene i kjønnsforskjeller synes å være nokså konsistente over tid, på tvers av nasjonaliteter og mellom skoler innen land. Dette skjer altså til tross for at kontekstene disse forskjellene utspiller seg i varierer betydelig, både i forhold til hvilken skolepolitikk som føres, hvordan undervisningen organiseres, og hvilke pedagogiske metoder som er toneangivende. Samlet peker dette i retning av at skolen bidrar til å reprodusere kjønnsforskjeller som allerede eksisterer i klasserommet. Kunnskap om årsaker må søkes i samspillet mellom en rekke faktorer, både de som skolen direkte kan påvirke, og de som skolen ikke kan forandre. Noe som viser at kjønnsforskjeller i skoleresultater er resultat av komplekse prosesser både de som skolen direkte kan påvirke og de som skolen ikke kan forandre.

Gjennomgang av den eksisterende forskning om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner viser at det ikke finnes enkle løsninger. Litteratursøket forskerne har gjennomført, viste relativt begrensede effekter av kortsiktige tiltak, og særlig av tiltak som er innført uten å være en integrert del av skolens læringsarbeid. Forskningen antyder at mange tiltak har potensialet for å fungere, men at de har størst gjennomslagskraft dersom de er integrert i en helhetlig og langsiktig strategi i forhold til å utvikle læringsbetingelsene for alle elevene i skolen – uavhengig av kjønn. De mest suksessrike tiltakene er tiltakene som er basert på at skolen selv har bestemt hvilke de vil sette i gang, forankret i en konkret analyse om hvor problemet på den aktuelle skolen ligger.

En vesentlig utfordring – og da særlig på ungdomstrinnet – ligger i å bryte ned de barrierer som enkelte elever har i forhold til skolefaglig læring. For å få til dette er det nødvendig at skolen bestreber seg på å etablere en helhetlig og inkluderende skolekultur. Grunntanken er at elever gjennomgående vil respondere positivt dersom de føler seg verdsatt og dersom de sitter igjen med en følelse av at skolen jobber for deres beste. Dette vil både bidra til bedre skoleprestasjoner for elevene, men også føre til økt myndiggjøring blant lærere, elevene og deres foreldre. Nøkkelen for å skape en inkluderende skolekultur ligger dels hos skoleleder, dels i pedagogikken og dels i arbeidet med å skape samarbeid mellom alle relevante parter rundt elevenes læringsprosess (elever, foreldre, ansatte på skolen, lokalmiljø, skolemyndigheter mv).

Etter min oppfatning kan skolen gi et viktig bidrag til å redusere forskjellene. Det engelske prosjektet Raising Boys’ Achievement viser at dette er mulig. Det krever et langsiktig arbeid rettet mot å øke læringsmulighetene til alle elevene i skolen, uavhengig av kjønn, etnisitet og klassebakgrunn. Vi trenger derfor mer forskning om forhold som bidrar til bedre læring hos alle elever. Dette blir et gjennomgående tema i det nye langsiktige forskningsprogrammet Utdanning 2020. I tillegg legges det spesiell vekt på håndtering av ulikheter i utdanningssystemet under et av de fire store prioriterte temaer: ”Utdanning og samfunn”. Det er sagt at ”studier av forhold som bidrar til å reprodusere ulikhet og forhold som kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller og fremme sosial mobilitet blir viktige tema”. Jeg ser derfor ikke behov for et eget forskningsprosjekt om årsakene til kjønnsforskjellene i læringsutbytte.