Skriftlig spørsmål fra Gunvald Ludvigsen (V) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1519 (2008-2009)
Innlevert: 01.09.2009
Sendt: 02.09.2009
Besvart: 09.09.2009 av arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen

Gunvald Ludvigsen (V)

Spørsmål

Gunvald Ludvigsen (V): Meiner statsråden at Dublin-prosedyren vert praktisert rett når born blir verande i Noreg i halvtanna år før dei vert sendt ut til det landet der dei først søkte asyl, vart registrert for ulovleg grensepassering eller fekk opphaldsløyve/Schengen-visum?

Begrunnelse

I media har me kunne lese om eritreiske NN (9) som i førre veke vart henta av politiet saman med far sin og sendt ut av landet til ein høgst uviss lagnad. I halvtanna år har dei budd i ein liten kommune medan UDI har handsama saka. Den eritreiske guten var godt integrert i lokalsamfunnet og prata flytande norsk. Saka syner at dagens sakshandsaming og handsamingsrutinar i asylsaker ikkje held mål.

Dag Terje Andersen (A)

Svar

Dag Terje Andersen: Bakgrunnen for spørsmålet fra representant Ludvigsen er en konkret sak om eritreiske NN (9) som ble sendt ut av Norge etter å ha oppholdt seg her i halvannet år. Ut fra gjeldende styrings-forhold kan jeg ikke gå inn i eller kommentere denne konkrete enkeltsaken. Mitt svar blir derfor av mer generell art.
Regelverket knyttet til Dublin II forordningen er, som jeg skal redegjøre for, relativt komplisert. Saksbehandlingstiden vil være betinget av norske myndigheters saksbehandlingstid, men også i stor grad av saksbehandlingstiden i det landet vi henvender oss til om overtakelse av ansvaret for saken. Saksbehandlingstiden vil også kunne være betinget av i hvilken grad søker selv samarbeider og bidrar til å opplyse saken.
På bakgrunn av dette mener jeg man ikke kan si at lang saksbehandlingstid innebærer at prosedyrene er praktisert feil, slik representanten Ludvigsen spør meg om. Regjeringen legger stor vekt på at sakene skal avklares så raskt som mulig, særlig i saker der barn er involvert. Men som nevnt kan saksbehandlingstiden av forskjellige grunner i noen tilfeller bli vesentlig lenger enn normalt, uten at dette skyldes prosedyrefeil.
Dublin II-forordningen regulerer hvilken stat som er ansvarlig for å behandle en asylsøknad som blir fremsatt i en av statene som er forpliktet etter forordningen (medlemsstater). Hovedregelen er at det landet en asylsøker først kommer til skal ha ansvaret for å behandle søknaden slik at søknaden kun behandles én gang av ett medlemsland.
Det følger av forvaltningsloven at alle forvaltningssaker skal behandles ”uten ugrunnet opphold”. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i UDI for saker etter Dublin II-forordningen var 96 dager i 2008 og 131 dager i 2009. Den økte saksbehandlingstiden har sammenheng med et økt antall asylsøknader og at det er flere søkere som faller inn under Dublin-prosedyren.
Saksbehandlingstiden i Dublin-saker er ikke bare avhengig av behandlingstiden hos norsk utlendingsforvaltning. Ofte vil det være nødvendig å rette spørsmål til andre medlemsstater for å få opplysninger om innreise, visumutstedelse mv., før det kan klarlegges hvilken stat som er ansvarlig for å motta søkeren. I slike tilfeller vil det ha betydning hvor raskt man får svar fra de statene det rettes spørsmål til. Dette kan ofte ta tid. Videre vil det være av vesentlig betydning hvor raskt den staten norske myndigheter mener at er ansvarlig for å motta søkeren, aksepterer dette ansvaret. Svarfristen kan i slike tilfeller være inntil to måneder. Hvis den staten som Norge mener at er ansvarlig, avslår å ta søkeren tilbake, kan norske myndigheter bestride avslaget innen tre uker. Det er ikke knyttet noen absolutte svarfrister til den videre kommunikasjonen mellom statene.
Saksbehandlingstiden vil videre kunne variere ut fra saksforholdet i den enkelte sak, og i hvilken grad det må foretas nærmere undersøkelser. I noen tilfeller prøver også søkerne selv å hindre eller trenere en behandling av saken etter Dublin-prosedyren. For eksempel er det enkelte søkere som prøver å skjule opplysninger som er avgjørende for om saken kan behandles etter Dublin-prosedyren. Hvis disse opplysningene først blir kjent for UDI etter at saken har blitt tatt til realitetsbehandling, vil dette bety forsinkelser. Tilsvarende forekommer det at enkelte søkere forsvinner under saksprosessen eller trenerer prosessen på andre måter.
Hvis det blir fattet et vedtak om å benytte Dublin-prosedyren, blir dette vedtaket som regel påklaget samtidig som det bes om utsatt iverksettelse. I praksis samtykkes det som hovedregel ikke til utsatt iverksettelse i Dublin-saker. Det kan likevel forekomme tilfeller hvor UDI må bruke tid på å undersøke nye opplysninger som fremkommer i klagen, før det tas stilling til spørsmålet om utsatt iverksettelse, og i noen tilfeller samtykker UDI også i utsettelse. I begge tilfeller vil resultatet bli en lengre oppholdstid i Norge enn normalt, men dette vil altså skyldes hensynet til søkerens egen rettssikkerhet.
Frist for å gjennomføre selve uttransporteringen er normalt seks måneder etter ansvarsfastsettelsen, som skjer enten ved at det anmodede landet aksepterer eller oversitter svarfristen.
Jeg vil avslutningsvis understreke at det er uheldig at saksbehandlingstidene i noen tilfelle blir lange. På den annen side anser jeg det som viktig å benytte Dublin-regelverket, og lang saks-behandlingstid bør ikke medfører at saken skal realitetsbehandles i Norge når vilkårene for retur til første asylland er oppfylt.