Begrunnelse

Antall hørselshemmede i Norge stiger formidabelt, og gjennomsnittsalderen for de som blir hørselshemmede synker. Dette fører til at et økende antall mennesker i Norge trenger tolk. Folketrygdloven gir rett på tolk i dagligliv og arbeidsliv, mens retten til tolk på andre arenaer hjemles av andre lover, som for eksempel opplæringsloven.
Det er mange utfordringer knyttet til tolketjenesten, men noen av de viktigste utfordringene er knyttet til samordning, finansiering og antall tolkere. Hvis man trenger tolk i skolen, så må dette tas av skolens budsjett, mens tolk til andre situasjoner kommer fra andre pengesekker. I tillegg finnes det ikke et nasjonalt system for samordning av tolkene. Tolkeutredningen fra 2008 peker blant annet på at hvis man anskaffer et nytt datasystem for tolketjenesten, så er dette det viktigste enkelttiltaket for effektivisering av tolketjenesten, og for å gi brukerne et bedre tilbud.
I tillegg er det mangel på det som kalles skrivetolker, og dette henger ammen med hvordan utdanningen for tolker er bygd opp.
Hørselshemmedes landsforbund peker på at noe av det viktigste man kan gjøre i forhold til dette, er å etablere en ettårig skrivetolkutdanning, slik at man kan stimulere flere av de som er kompetente til å bli skrivetolker til å spesialisere seg på dette, i stedet for å ta en treårig generell tolkeutdanning slik de må i dag.
Ingenting har skjedd i forhold til dette etter at tolkeutredningen kom, og det begynner å haste i forhold til å gjøre noe for denne brukergruppen, for å sikre at disse menneskene har mulighet til å delta i samfunnslivet på linje med andre mennesker.