Skriftlig spørsmål fra Karin S. Woldseth (FrP) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:100 (2009-2010)
Innlevert: 23.10.2009
Sendt: 26.10.2009
Besvart: 29.10.2009 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Karin S. Woldseth (FrP)

Spørsmål

Karin S. Woldseth (FrP): I hvilken grad har bistandsministeren tenkt til å vurdere sanksjoner eller stopp i bistand til Uganda, så lenge man dreper barn og kvinner i forbindelse med rituelle ofringer og hekseprosesser?

Begrunnelse

I Vårt Land 23.10.09 kan vi lese at minst 23 barn har blitt drept i forbindelse med rituelle ofringer i Uganda. Uganda er et land hvor Norge er involvert og hvor vi også i 2010 vil være en bidragsyter. Også når det gjelder hekseprosesser blir kvinner og barn forfulgt og drept i tusenvis, og så dramatisk er det at saken ble drøftet på FNs ekspertkonferanse i Genève.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Ifølge det ugandiske politiets oversikt, har antallet rapporterte rituelle drap økt kraftig i den senere tid, fra tre tilfeller i 2007 til atten i 2008. Selv om det er usikkert hvorvidt det er snakk om en reell økning i antall rituelle drap, eller om flere tilfeller nå faktisk meldes til politiet, deler jeg fullt ut representanten Woldseths bekymring. Dette er en praksis som må bekjempes.

Troen på hekseri er utbredt i Uganda, og den lever ofte side om side med etablerte religioner som kristendom og islam. Videre er det uklare grenser mellom det som betegnes som hekseri, og tradisjonelle former for behandling og urtemedisin.

Det er avgjørende at myndighetene i Uganda er seg sitt ansvar bevisst for å bekjempe hekseri og rituelle drap. Uganda har undertegnet en rekke internasjonale og regionale menneskerettighetsinstrumenter som er relevante på dette området, både innenfor menneskerettigheter generelt og barns rettigheter spesielt. Disse rettighetene er beskyttet i Ugandas grunnlov av 1995. Uganda har også siden 1957 hatt en egen lov mot hekseri. Det juridiske rammeverket har således vært på plass lenge. Utfordringen er gjennomføringen i praksis.

Samtidig er det positive tegn å registrere. Det er da heller ingen tvil om at det ugandiske samfunn og myndigheter tar dette problemet på alvor. I løpet av det siste året har det kommet klare og sterke uttalelser fra stort sett alle deler av ugandisk samfunn, inkludert sivilsamfunnet, religiøse grupper og fra politisk hold. Politiet har nedsatt en egen arbeidsgruppe som skal følge med og koordinere innsatsen. Etterforskningen av denne typen saker er styrket. Det samme er det forebyggende arbeidet i lokalsamfunnene. Gjennom støtte til justissektoren i Uganda, inkludert politiet, samt bidrag over flere år til utviklingen av menneskerettighetskommisjonen, bidrar også Norge aktivt og konkret i kampen mot rituelle drap. Det er et bidrag vi har tenkt å fortsette med.

Ifølge media ser politiet så langt i år en nedgang i antall rituelle drap. Dette er gledelig. Samtidig er det viktig å understreke at de forholdene som representanten Woldseth tar opp har sin bakgrunn i tro og tradisjoner som går veldig langt tilbake i tid, og at det vil ta tid å endre dette. Dette kjenner vi fra mange sammenhenger, også fra vår egen historie.

Når det gjelder hvilke konsekvenser dette bør få for vårt utviklingssamarbeid, er jeg tilbøyelig til å trekke den motsatte konklusjon av det representanten Woldseth synes å gjøre. Min antakelse vil være at det å avslutte utviklingssamarbeidet med Uganda neppe vil utgjøre et positivt bidrag verken for kvinner, barn eller andre som utsettes for rituelle overgrep. Snarere tvert imot.

Ifølge det ugandiske politiets oversikt, har antallet rapporterte rituelle drap økt kraftig i den senere tid, fra tre tilfeller i 2007 til atten i 2008. Selv om det er usikkert hvorvidt det er snakk om en reell økning i antall rituelle drap, eller om flere tilfeller nå faktisk meldes til politiet, deler jeg fullt ut representanten Woldseths bekymring. Dette er en praksis som må bekjempes.

Troen på hekseri er utbredt i Uganda, og den lever ofte side om side med etablerte religioner som kristendom og islam. Videre er det uklare grenser mellom det som betegnes som hekseri, og tradisjonelle former for behandling og urtemedisin.

Det er avgjørende at myndighetene i Uganda er seg sitt ansvar bevisst for å bekjempe hekseri og rituelle drap. Uganda har undertegnet en rekke internasjonale og regionale menneskerettighetsinstrumenter som er relevante på dette området, både innenfor menneskerettigheter generelt og barns rettigheter spesielt. Disse rettighetene er beskyttet i Ugandas grunnlov av 1995. Uganda har også siden 1957 hatt en egen lov mot hekseri. Det juridiske rammeverket har således vært på plass lenge. Utfordringen er gjennomføringen i praksis.

Samtidig er det positive tegn å registrere. Det er da heller ingen tvil om at det ugandiske samfunn og myndigheter tar dette problemet på alvor. I løpet av det siste året har det kommet klare og sterke uttalelser fra stort sett alle deler av ugandisk samfunn, inkludert sivilsamfunnet, religiøse grupper og fra politisk hold. Politiet har nedsatt en egen arbeidsgruppe som skal følge med og koordinere innsatsen. Etterforskningen av denne typen saker er styrket, Det samme er det forebyggende arbeidet i lokalsamfunnene. Gjennom støtte til justissektoren i Uganda, inkludert politiet, samt bidrag over flere år til utviklingen av menneskerettighetskommisjonen, bidrar også Norge aktivt og konkret i kampen mot rituelle drap. Det er et bidrag vi har tenkt å fortsette med.

Ifølge media ser politiet så langt i år en nedgang i antall rituelle drap. Dette er gledelig. Samtidig er det viktig å understreke at de forholdene som representanten Woldseth tar opp har sin bakgrunn i tro og tradisjoner som går veldig langt tilbake i tid, og at det vil ta tid å endre dette. Dette kjenner vi fra mange sammenhenger, også fra vår egen historie.

Når det gjelder hvilke konsekvenser dette bør få for vårt utviklingssamarbeid, er jeg tilbøyelig til å trekke den motsatte konklusjon av det representanten Woldseth synes å gjøre. Min antakelse vil være at det å avslutte utviklingssamarbeidet med Uganda neppe vil utgjøre et positivt bidrag verken for kvinner, barn eller andre som utsettes for rituelle overgrep. Snarere tvert imot.