Skriftlig spørsmål fra Svein Flåtten (H) til landbruks- og matministeren

Spørsmål

Svein Flåtten (H): I en pressemelding fra departementet 23/10 presenteres en statistikk som viser at nedgangen i antall bønder er avtagende. Nationen har gått statistikken nærmere etter i sømmene i en artikkel 11/11 som klart viser at statistikken fremstår som triksing med tall. Både personer som mottar produksjonstilskudd for jord de leier ut, og personer som deltar passivt i samdrifter er medregnet i statistikken som derved blir misvisende.
Vil statsråden sørge bedre metoder og kvalitetssikring av slik viktig statistikk?

Svar

Lars Peder Brekk: Regjeringen vil opprettholde et jordbruk med variert bruksstruktur over hele landet. Jeg er derfor enig i at statistikk som belyser utviklingen er viktig og at den selvsagt bør være så riktig som mulig.
Statistikken viser en klart avtagende tendens både for reduksjon i antall enheter og for utført arbeid i sektoren, selv om dette er et område hvor endringer skjer relativt langsomt og endringene må vurderes over noe tid. Statistikk kan alltid kritiseres og det er behov for definisjoner. Men, jeg beklager at Nationen har klart å skape inntrykk av at det trikses med tall. Det gjør det ikke.
Flere faginstitusjoner har utarbeidet sammenlignbare tall på dette området over en årrekke.
Det finnes to kilder til data over utviklingen i antall foretak/bedrifter i jordbruket, som i den daglige debatten ofte omtales som ”antall bønder”.
Den ene er statistikken Statens landbruksforvaltning (SLF) utarbeider på grunnlag av antall foretak som søker om produksjonstilskudd. Den andre utarbeides av Statistisk sentralbyrå (SSB), og viser antall jordbruksbedrifter. Denne bygger på SLFs statistikk, men her registreres også enheter som ikke får produksjonstilskudd.
NILF og Budsjettnemnda for jordbruket baserer seg på SSBs statistikk i grunnlagsmaterialet til jordbruksforhandlingene. SSB registrerer i tillegg antall årsverk utført i jordbrukssektoren, som er et nyttig supplement i vurderingen av strukturutviklingen i jordbruket.
Dette er likevel ikke noen statistikk over utviklingen i ”antall bønder”. At det i mediedebatten beskrives slik, for enkelhets skyld, har jeg mindre problemer med. Hva som er en bonde er likevel vanskelig å definere. Mange driver på deltid, med eller uten familien eller innleid arbeidskraft, i stort eller lite omfang, ved å bo eller ikke bo på driftsenheten osv. Hvem av de involverte som er ”bonde” er en definisjonssak.
Det statistikken faktisk viser er antall aktive driftsenheter, som har et driftsapparat med en ledelse og som disponerer det aktuelle jordbruksarealet. Det er ikke adgang til å oppgi areal som disponeres av andre på egen søknad. Spørsmålet om denne statistikkens brukbarhet til å besktrive strukturendringene i jordbruket, handler i noen grad om grensene i bunnen; hvilken aktivitet som skal til, hvilket omfang som kreves for å bli registrert.
En grense i SLFs statistikk er at foretaket må være registrert og ha minst 20.000 kroner i avgiftspliktig omsetning, pluss kravet om å disponere arealet nevnt ovenfor. Det innebærer at enheter som bare leier ut areal, ikke skal registreres. Hvis flere foretak drives som en enhet, skal de også regnes som det.
Hvis fem går sammen i en samdrift kan statistikken registrere alt fra 1 til 6 foretak, avhengig av i hvilken grad det foregår drift i samsvar med kravene på deltagerbrukene hver for seg. Jeg er selvsagt opptatt av at forvaltningen og statistikkprodusentene følger opp, slik at statistikken blir i samsvar med regelverket. I den grad det foregår tilpasning i strid med regelverket, skal også det følges opp.
Det viktigste for meg er likevel at den reelle nedgangen i antall jordbruksbedrifter, som all statistikk fortsatt viser skjer, reduseres og aller helst stopper opp. For å nå dette målet kreves det en aktiv og omfattende landbrukspolitikk, og som jeg håper at også representanten Flåten vil støtte opp om.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Svein Flåtten (H) til landbruks- og matministeren

Spørsmål

Svar