Jan-Henrik Fredriksen (FrP): WHOs retninger burde være retningsledende for behandling i de fleste land vedr. nakkeskadede. Diagnose, utredning og billeddiagnostikk har de samme retningsnormer uavhengig av om bostedsadresse er Tyskland, Sverige, Belgia, Iran eller USA.
Hvordan kan det da ha seg at Norske leger og spesialister fremmer uttaleser i forsikringssaker og rettsoppgjør om at utredninger og diagnoser i disse landene er av eksperimentell art og at alle utredninger og diagnoser er å betrakte som "lite seriøse" og feil vurderinger?
Begrunnelse
Flere land, deriblant de som er nevnt ovenfor, har et mye større grunnlag å arbeide ut ifra jf nakkeskader. Dette er helt naturlig grunnet folkemengden og at mange av de nevnte land har et godt samarbeid seg i mellom og utveksler erfaringer og kunnskaper om utredning og behandling av nakkeskader. Dette vil i klartekst si at dess større grunnlaget er for å opparbeide kunnskap og innsikt, dess bedre blir man gjennom et system grundig kvalifisert til å behandle den enkelte pasient. Dette er en årsak til at mange norske nakkeskadede drar til utlandet for å bli utredet og få behandling eller som siste utvei en nakkeoperasjon. En annen grunn er at Norge har et system hvor pasienten ikke en gang har krav på å få utredning og billeddiagnostikk ved forsikringssak.
Samtidig som vi ser at grunnlaget for at helsevesenet i store land som samarbeider er i stand til å gi en god utredning, diagnostisering og behandling, så opplever vi at mange norske leger, spesialister og kompetansesenter både i Trondheim, Oslo og Bergen overser dette faktum. Derimot så lager man egne retningslinjer i Norge for behandling (som ikke følger WHO) og hevder at behandlingen i Europa og andre land er eksperimentell og ikke allment akseptert medisinsk viten, selv om (som her begrunnet) behandlings og kompetansenivå naturligvis er langt høyere enn i Norge. Dette er rimelig arrogant av et heller lite fag miljø i Norge å hevde at "alle andre har feil og vi rett" samtidig som man unnlater å følge opp WHOs retningslinjer.
Billedtaking av skaden og billeddiagnostikk av skaden skulle man tro ble likt behandlet i Norge og det øvrige Europa! Men nei, billedtaking og billeddiagnostikk fra Tyskland og andre land blir underkjent av såkalte norske spesialister og underkjent som bevis i ethvert forsikringsoppgjør. Om ikke annet så er det norske systemet slik det fungerer i dag et velkomment tilskudd for forsikringsselskapene. For det er ingen hemmelighet at trafikkskadde er den største utgiftsposten til forsikringsselskapene. Samtidig som trafikken utgjør ca 60 % av nakkeskader.
"Dette er ikke allment medisinsk akseptert viten". Er det strategiske svaret nakkeskadde får fra de fleste forsikringsselskap når uttaleser fra en lege ikke passer inn i deres interesser. Særlig hvis en utenlandsk spesialist konstaterer skaden som ikke er akseptert eller skal frem i dagens lys her i Norge, - som nakkeskader. Dette gjelder ved bruddskader i nakken, instabilitet i øvre del av nakken, degenerative forandringer som er avdekket hos svært unge personer, som av norske leger blir gjort om til medfødte skader og aldersbetinget i ung alder, samtidig som øvrig nær familie og utenlandske eksperter klart fastslår at skadene som er påført er ved et nakketraume med beviselig påkjøring bakfra av annen bil, med det resultat at bilen familien og barnet satt i ble kondemnert som følge av skadene.
Barnet som ble skadet sammen med familien i denne ulykken er i dag 15 år. Han går i spesialklasse på ungdomsskolen. Pga. hans store problemer med konsentrasjon, hukommelse og samsyns er han faglig på 4. klasse nivå. Han er helt skjev i skuldrene etter mange år med brudd i nakken. Han er ikke utredet i Norge og har ingen behandling i forhold til skaden, men har fått oppfølging av bl.a. fysioterapibehandling. Dette barnet vil med all sannsynlighet havne som ufør uten at noen bryr seg, - hverken det norske helsevesenet eller forsikringsselskapet.
Også Helsedirektoratet er her medskyldig. For å holde tilbake informasjon om at Norge er forbundet opp mot WHOs retningslinjer og har et ansvar med å tilgjengliggjøre retningslinjer, lover og behandling til pasienten og øvrige involverte som fastlege, helsepersonell, forsikring og justis.