Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:284 (2009-2010)
Innlevert: 02.12.2009
Sendt: 02.12.2009
Rette vedkommende: Arbeidsministeren
Besvart: 10.12.2009 av arbeidsminister Rigmor Aasrud

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): En Fafo-rapport 2009:45 viser at tallet på fattige barn øker fra 50-85 000 på 6 år. Stram kommuneøkonomi fører til at mange kommuner ikke lager planer og det opprettes får konkrete tiltak for å reversere denne utviklingen.
Er statsråden kjent med antallet kommuner som har tiltaksplaner mot barnefattigdom, og om disse kommunene som kan vise til gjennomføring av tiltaksplanene som har hatt merkbar positiv effekt som andre kommuner kan lære av?

Begrunnelse

På oppdrag av Redd Barna og Framfylkingen LOs barne- og familieorganisasjon har Fafo laget rapporten ”Barnefattigdom i Norge”. Rapporten slår fast at fra 2000 til 2006 økte andel fattige barn med 2.8 prosent. I reelle tall betyr det at 35 354 flere barn vokste opp i fattigdom i denne perioden. Rapporten baseres på tall fra statistisk sentralbyrå (SSB), og har med oversikt over antall og andel fattige barn i hver enkelt norsk kommune.
De fleste av disse barna lever i familier som mottar sosialstønad eller andre trygdeytelser.
I rapporten fremkommer det også at barnefattigdom ikke primært handler om sosial nød hvor en ikke har mat, klær og bolig, eller om mangelen på de nyeste forbruksvarer. Det handler først og fremst om barns mulighet til å delta på linje med andre og mulighet til å utvikle sitt potensial. Fattige barn føler seg ofte sosialt ekskludert og deltar på færre fritidsaktiviteter.
Det betyr at kommunen på mange ulike områder kan bidra til å redusere barnefattigdommen.
Det fremgår også av rapporten at fattigdom går i arv, og fattige barn har større sannsynlighet enn andre til å motta sosialhjelp, bli arbeidsløs, ikke fullføre videregående skole eller å bli mor som tenåring. Det er en systematisk og vedvarende sammenheng mellom foreldrenes ressurser og hva en selv har som voksen når det gjelder forbruksvarer, utdanning og helsesituasjon.
For å bryte dette mønsteret må det offentlige satse på tiltak som gir alle en likeverdig mulighet til å lykkes med skole, utdanning, men som også sørger for at alle får en mulighet til å delta i fritidsaktiviteter uavhengig av økonomiske forhold.
Selv om alle kommunene ønsker å lage planer med tiltak mot barnefattigdommen viser det seg vanskelig for mange da økonomien begrenser hva som er mulig å gjennomføre. Det er ofte kommuner med høy andel av fattige barn og det største behovet for tiltak som har den dårligste økonomien. Man bør derfor se på om barnefattigdommen fortsatt øker mest der behovet for tiltak er størst når man har et system hvor kommuneøkonomien og ikke behovet avgjør hvordan det satses på dette viktige området.

Rigmor Aasrud (A)

Svar

Rigmor Aasrud: Da Arbeids- og inkluderingsdepartementet koordinerer Regjeringens innsats mot fattigdom, vil jeg besvare spørsmålet.

Økningen i antall barn som lever i lavinntektshusholdninger er bekymringsfull. Det er behov for en forsterket innsats for å redusere fattigdom blant barn og barnefamilier.

Det finnes ikke en landsomfattende oversikt over antall kommuner som har egne tiltaksplaner, eller i hvilken grad kommunene selv har initiert tiltak for å redusere fattigdom blant barn. Fafo og NOVA har på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet gjennomført en undersøkelse av seks kommuners arbeid med å forebygge og bekjempe fattigdom (Fafo-rapport 2008:18). To av kommunene hadde egne fattigdomsplaner. Planene bidro til å gi en oversikt over utfordringer lokalt og kommunale strategier, prosjekter og tiltak. Alle kommunene hadde imidlertid plandokumenter på områder og rettet mot grupper som er relevante for fattigdomsbekjempelse, for eksempel boligsosial handlingsplan, rusplan mv. Samtlige kommuner hadde iverksatt tiltak mot fattigdom, herunder tiltak mot barnefattigdom. Selv om studien ikke gir grunnlag for å trekke generelle konklusjoner, gir den et bilde av noen utvalgte kommuners organisering og innsats mot fattigdom.

Det har de siste årene blitt igangsatt en rekke tiltak for å legge til rette for og styrke kommunenes innsats mot fattigdom som et ledd i den særlige satsingen på tiltak mot fattigdom. Det ble i 2004 igangsatt kompetanse- og utviklingstiltak for å forebygge og redusere fattigdom blant barnefamilier som er i kontakt med barnevernet. En tilsvarende satsing ble igangsatt i 2005 overfor barn, unge og barnefamilier som mottar bistand fra sosialtjenesten. Formålet med tiltakene er å forebygge og redusere fattigdom og sosial eksklusjon blant barn og unge ved å styrke det sosiale og forebyggende arbeidet i kommunene, utvikle nye tiltak overfor målgruppen, bedre samordningen av lokale tiltak og å styrke og utvikle kunnskap og kompetanse blant aktørene i lokalsamfunnet. Bevilgningen til formålet ble styrket i 2007 og 2008 som et ledd i Regjeringens handlingsplan mot fattigdom. Kommunene som har mottatt tilskudd fra Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er valgt ut på bakgrunn av at disse har høye andeler med barn i lavinntektshusholdninger og/eller stort omfang av sosialhjelpsmottak blant barnefamilier. Arbeids- og velferdsdirektoratet har fordelt tilskudd etter utlysning og søknader fra kommunene. I perioden 2006-2008 har til sammen 67 kommuner/bydeler fått tilskudd til tiltak. Tilskuddsmidlene videreføres i 2010.

Fafo har i samarbeid med NOVA evaluert de to tilskuddsordningene (Fafo-rapport 2009:50). Evalueringen viser at tilskuddsordningene har bidratt til økt bevissthet om barnefattigdom og av betydningen av å ha en innsats mot barnefattigdom i kommunene. Tiltakene har i stor grad fungert som et supplement til de vanlige tjenestene, og gitt kommunene rom for å arbeide forebyggende og til å utvikle nye tiltak. For å bidra til erfaringsspredning skal Arbeids- og velferdsdirektoratet utarbeide en veileder med eksempler på tiltak og hvordan arbeidet kan organiseres lokalt. Det er viktig å ha arenaer der kommuner kan utveksle erfaringer på dette området. Det er derfor arrangert nettverkssamlinger for å legge til rette for slik erfaringsspredning. Arbeids- og velferdsdirektoratet skal i tillegg utarbeide en veileder med eksempler på tiltak og hvordan arbeidet kan organiseres lokalt.

Regjeringen har et bredt forebyggende perspektiv på fattigdom, ikke minst i arbeidet for å redusere fattigdom blant barn. Forebyggende innsats gjennom oppvekstmiljø og utdanningssystem vektlegges. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2010 en fortsatt styrking av barnehager og skole. Det foreslås, som et ledd i den særlige satsingen på tiltak mot fattigdom, gratis leksehjelp etter obligatorisk skoletid på 1.-4. trinn og tiltak for økt gjennomføring av videregående opplæring. Jeg vil også nevne at Regjeringen styrker kommuneøkonomien i 2010.

Fordelingsutvalget har utredet årsaker til økonomiske forskjeller og kommet med forslag til tiltak innenfor et bredt spekter av politikkområder (NOU 2009:10). Utvalget har lagt vekt på tiltak som bidrar til å forhindre at økonomiske forskjeller forsterker seg over tid, herunder at fattigdom går i arv. I forbindelse med behandlingen av Fordelingsutvalgets innstilling vil regjeringen legge fram for Stortinget tiltak for bedre fordeling og bekjempelse av fattigdom, spesielt tiltak som kan redusere fattigdom blant barn.