Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:327 (2009-2010)
Innlevert: 08.12.2009
Sendt: 08.12.2009
Besvart: 16.12.2009 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Ulf Leirstein (FrP)

Spørsmål

Ulf Leirstein (FrP): Hva vil finansministeren gjøre for å sikre likebehandling og lik tolkning av loven for sjøfolk som har jobbet offshore utenfor Brasil, og som har blitt gjenstand for svært ulik behandling av skattemyndighetene med hensyn til skattetrekk?

Begrunnelse

Mange nordmenn har jobbet og jobber innen offshore utenfor Brasil. Som følge av gal innberetning fra arbeidsgiver på lønnskodene (111-A istedenfor 113-A) har flere av disse sjøfolkene fått feil skattetrekk. Feilene gjelder i noen tilfeller helt tilbake til 1994 og frem til 2000.
Feilen er imidlertid oppdaget, og skattemyndighetene er gjort oppmerksom på dette, men saksbehandlingen virker lemfeldig. Noen får angivelig tilbakebetalt trukket beløp, noen halvparten, mens andre får ikke tilbakebetalt noe. Forskjellsbehandlingen har til og med skjedd selv om flere av de involverte har bodd i samme kommune, altså før omstillingen av skatteetaten.
Det ønskes også at finansministeren redegjør for skatteregelverket og skattebetalingsregelverket rundt arbeidstakere som over lenger tid jobber på utenlandsk sokkel, også slik det har vært tilbake til 1994, slik at denne gruppen vet hvilke regler de har å forholde seg til og hvilken behandling de har krav på fra norske skattemyndigheter.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Utgangspunktet er at skattytere som er skattemessig bosatt i Norge etter skatteloven § 2-1 er skattepliktige hit for alle sine inntekter og all sin formue, uavhengig av hvor i verden inntekten er opptjent (globalskatteplikt). Norges adgang til å beskatte inntekt kan imidlertid være begrenset av skatteavtale.

I Norges skatteavtale med Brasil finnes ingen særskilt sokkelbestemmelse, slik vi har i de aller fleste av våre skatteavtaler. Beskatning av lønnsinntekter reguleres derfor i sin helhet av avtalens artikkel 15. Fordi den internrettslige definisjonen av Brasil også omfatter brasiliansk sokkel, gjelder denne bestemmelsen også for lønnsinntekter opptjent ved arbeid på brasiliansk sokkel. Det følger av denne bestemmelsen at med mindre arbeidsoppholdet har en varighet på mindre enn 183 dager kan begge stater skattlegge inntekten. Dersom arbeidsoppholdet er kortere enn 183 dager kan bare bostedsstaten skattlegge lønnsinntekten. I tilknytning til spørsmålet vil dette være Norge. Dersom begge stater kan skattlegge lønnsinntekten, følger det av skatteavtalens artikkel 24 punkt 2 at dobbeltbeskatning i et slikt tilfelle skal unngås ved at Norge unntar inntekten fra beskatning i Norge ved å benytte den alternative fordelingsmetoden. Metoden innebærer at Norge medregner inntekten i beskatningsgrunnlaget, men at skatten skal settes ned med den del av skatten som faller på den inntekten som omfattes av den alternative fordelingsmetoden. I dette tilfellet vil denne inntekten være lønnsinntekter som er opptjent i Brasil. Metoden sikrer at skattyters øvrige inntekter blir skattlagt med den skattesats inntekten ville blitt skattlagt med dersom hele inntekten var opptjent i Norge, og sikrer at progressiviteten i det norske skattesystemet opprettholdes.

Fram til 2004 mente skatteetaten at dobbeltbeskatning av lønnsinntekter skulle forebygges ved kreditmetoden, dvs. at lønnsinntektene kunne skattlegges i Norge, men at det skulle gis fradrag for skatt som er betalt i Brasil. I og med at lønnsinntektene i stor grad var innberettet som norsk innekt, forelå det normalt ingen brasiliansk skatt å gi fradrag for. I 2004 uttalte Skattedirektoratet at unngåelse av dobbeltbeskatning av lønnsinntekter opptjent på brasiliansk kontinentalsokkel skal forebygges ved å benytte den alternative fordelingsmetode, slik at lønnsinntektene unntas fra beskatning i Norge.

Ved vurderingen av om lønnsinntekten etter skatteavtalen mellom Norge og Brasil skal være unntatt fra beskatning i Norge vil det være sentralt å få dokumentert at arbeidsoppholdet har hatt en varighet på mer enn 183 dager. Det vil være opp til skattyter selv å dokumentere dette. Noe av bakgrunnen for det som oppfattes som ulik behandling av tilsynelatende like saker kan være nettopp at skattyter ikke har gitt tilstrekkelig informasjon om arbeidsoppholdets lengde slik at skattemyndighetene kan ta stilling til om unntaksmetoden kommer til anvendelse.

I endringssaker som bygger på at skattemyndighetene har endret rettsoppfatning og det faktiske grunnlaget for den tidligere avgjørelsen ikke var gitt uriktig eller ufullstendig, gjelder det en treårsfrist for å endre ligningen, jf. ligningsloven § 9-6 nr. 2. Treårsfristen er absolutt. Ved ny ligning kan de opplysninger ligningsmyndighetene fikk ved den opprinnelige ligningen vise seg å være utilstrekkelige til å ta stilling til endring av ligningen etter den endrede rettsoppfatning. Det vil da være behov for nye opplysninger fra skattyter. Dersom de nye opplysingene viser seg å være ufullstendige, for eksempel ved at det ikke i tilstrekkelig grad er dokumentert at skattyter har hatt et arbeidsopphold på mer enn 183 dager på brasiliansk kontinentalsokkel, vil det således heller ikke være grunnlag for å endre ligningen. Dette kan være en grunn til at noen får tilbakebetalt trukket beløp, mens andre ikke får tilbakebetalt noe.

Det kan også være slik at noen skattytere, i tillegg til lønnsinntekt opptjent på brasiliansk sokkel, har hatt lønnsinntekter som etter skatteavtalen med Brasil skal skattlegges i Norge. I et slikt tilfelle vil bare deler av innbetalt skatt bli refundert ved endring av ligning.

Skatteavtaler regulerer bare beskatningen på ligningsstadiet, dvs. hva som skal være resultatet etter ligning. De internrettslige reglene i skattebetalingsloven gjelder derfor fullt ut på trekkstadiet. Den som etter skattebetalingsloven § 4-1 bokstav c er å anse som arbeidsgiver, plikter å foreta forskuddstrekk i skattepliktige godtgjørelse eller ytelser etter reglene i skattebetalingsloven kapittel 5. Det er normalt ytelsens art som er avgjørende for om det foreligger trekkplikt, og ikke om den ved ligningen vil være skattepliktig for den enkelte mottaker, se skattebetalingsloven § 5-6. Dersom det er klart at en skattyter på bakgrunn av skatteavtale ikke vil bli skattepliktig for en ellers skattepliktig godtgjørelse eller ytelse, kan skattekontoret avgi erklæring om at skattyter er "fritatt for forskuddstrekk i visse ytelser eller godtgjørelser i et bestemt arbeidsforhold", jf. skattebetalingsforskriften § 5-3-3. En slik erklæring vil frita arbeidsgiver fra å foreta forskuddstrekk. Det vil trolig også i enkelte tilfeller være mulig for skattyter å få utskrevet frikort, dvs. et eget skattekort hvor det framkommer at skattyter er fritatt for forskuddstrekk hele året eller i en bestemt del av året, jf. skattebetalingsloven § 5-3 første og annet ledd, jf. skattebetalingsforskriften § 5-3-1. Sistnevnte løsing vil imidlertid forutsette at skattyter ikke forventes å ha annen inntekt eller formue som er skattepliktig. For å få fritak etter disse reglene må skattyter ta kontakt med skattekontoret.

For inntekts- og formuesskatt trådte den gjeldende skattebetalingslov i kraft fra 1. januar 2009. De gjeldende regler viderefører imidlertid bestemmelser i tidligere skattebetalingslov og forskrifter til denne.

Dersom det i løpet av inntektsåret er foretatt forskuddstrekk i godtgjørelser eller ytelser som det senere viser seg ikke vil være skattepliktig for mottakeren, er hovedregelen at trekket vil bli tilbakebetalt etter at den ordinære ligningen foreligger. Det er imidlertid en viss adgang til å søke skattekontoret om å få tilbakebetalt forskuddstrekket, men tilbakebetaling skal normalt bare skje dersom "det vil virke urimelig å utsette tilbakebetalingen til avregningen er foretatt", jf. skattebetalingsloven § 5-3 annet ledd.