Skriftlig spørsmål fra Jon Jæger Gåsvatn (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:341 (2009-2010)
Innlevert: 09.12.2009
Sendt: 10.12.2009
Besvart: 16.12.2009 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Jon Jæger Gåsvatn (FrP)

Spørsmål

Jon Jæger Gåsvatn (FrP): Hvilke etablerte rutiner finnes for bruk av tolk på landets akuttmottak, fødestuer og på legevakter, i hvilket omfang benyttes nærstående og familie som tolk, hvem har ansvar for å skaffe tolk og i hvilken grad er det tilgang til kvalifisert tolketjeneste i det som ofte er helsevesenets første møte med en akutt syk eller fødende pasient?

Begrunnelse

Sykehuset Østfold fikk nylig kritikk fra Helsetilsynet for ikke å ha skaffet tolk til en 62 år gammel kvinne fra Kosovo, som døde på sykehuset i februar. Et vesentlig element i denne saken og i andre saker Helsetilsynet har sett på vedrørende behov for tolk er at det ofte er pasientens egen familie som har fungert som tolk. "Bruk av nærstående familie eller venner kan være et vesentlig hinder for pasienten til å formidle sentrale og viktige sykdomstegn til legen", uttaler Helsetilsynet. Vi hører stadig om fremmedspråklige fødende som ikke kan få kommunisert med helsepersonell på en tilfredsstillende måte og at det er et større problem på kvelds- og nattetid å få tak i tolk. Det er også kommet signaler på at det hersker usikkerhet i forhold til hvem som har ansvar for å skaffe tolk, hvor en skal henvende seg og hvem som skal dekke kostnadene til tolketjeneste.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Lov om pasientrettigheter inneholder bestemmelser om rett til medvirkning og informasjon. I merknaden til loven fremgår det at behandlingsansvarlig personell har ansvar for å tilrettelegge for eller gi informasjonen. I de tilfeller hvor pasienten er minoritetsspråklig, og det er avgjørende at han eller hun forstår innholdet av informasjonen, må det skaffes tolk. Videre gjøres det klart i merknadene at departementet fraråder å bruke pasienters pårørende til tolking, da ”dette krever spesiell opplæring”. En del situasjoner kan være av en slik art at familie og mindreårige familiemedlemmer bør holdes utenfor.

De instanser som trenger tolk for å utføre sine oppgaver skal bestille og betale for tjenesten. Utgifter til tolketjenester ved undersøkelse og behandling i primærhelsetjenesten og hos privatpraktiserende spesialister dekkes av kommunen. Det er tjenesten, for eksempel legen, som har ansvar for å bestille tolk. Bruk av tolketjenester på sykehus og offentlige poliklinikker dekkes av institusjonen selv.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor. De opprettet i 2005 et Nasjonalt tolkeregister som gir oversikt over praktiserende tolkers kvalifikasjoner og skal sikre tilgang på kvalifiserte tolker. Registeret er tilgjengelig på www.tolkeportalen.no.

Jeg har på bakgrunn av dette spørsmålet bedt de regionale helseforetakene om en redegjørelse for rutiner for bruk av tolk. I tilbakemeldingen fra de regionale helseforetakene går det fram at det er etablert rutiner for bruk av tolketjenester i helseforetakene, men at det i enkelte akutte tilfeller kan være nødvendig å bruke familie eller venner dersom en ikke klarer å skaffe tolk i tide. I redegjørelsen fra Helse Sør-Øst RHF vises det blant annet til at det for 2010 er besluttet å gjennomføre flere tiltak for å styrke kvaliteten på tolketjenester, og at det i 2010 vil bli utredet ulike modeller for organisering av tolketjenester i samarbeid med Oslo kommune og KS.

Det er i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene stilt krav om å etablere tolketjenester til pasienter som har behov for det. Jeg vil følge utviklingen på dette området gjennom de regionale helseforetakenes årlige meldinger til oppdragsdokumentet. Jeg forutsetter at de regionale helseforetakene sørger for tolketjenester til de pasienter som har behov for det i tråd med statlige føringer.