Skriftlig spørsmål fra Torstein Rudihagen (A) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:345 (2009-2010)
Innlevert: 09.12.2009
Sendt: 10.12.2009
Besvart: 15.12.2009 av kunnskapsminister Kristin Halvorsen

Torstein Rudihagen (A)

Spørsmål

Torstein Rudihagen (A): Jeg har fått henvendelse fra kommunene i Midt-Gudbrandsdal der de påpeker at det er et økende behov for logopedtjenester. Tilsetting av logopeder eller kjøp fra private er en økonomisk utfordring for kommunene, men selv om de greier finansieringen, er problemet at det er for lite logopeder. Dette går ut over de skoleelevene som trenger logopedhjelp og også voksne som har behov. Det hevdes at det utdannes svært få logopeder.
Vil statsråden ta initiativ for å øke tilgangen på logopeder?

Begrunnelse

Mangelen på logopeder fører til at kommunene må ty til løsningen med spesialundervisning med veiledning av logoped. Dette er en mye dårligere løsning enn å bruke en person som har kompetanse på dette området. En ser tydelig sammenheng mellom språkvansker i tidlig alder som ikke blir avhjulpet, og lese- og skrivevansker i skolen. Derfor er det viktig at logopedhjelp blir sett inn tidlig.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Jeg viser til spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Torstein Rudihagen der spørsmålet om utdanningskapasitet for logopeder tas opp.

La meg først understreke at jeg er opptatt av at logopeditjenesten har de fagfolkene som er nødvendig for at brukerne skal få de tilbudene de har behov for i årene fremover. Jeg vil derfor fokusere på problemstillinger knyttet til dette.

Utviklingen og organiseringen av logopeditjenester ligger i grenseflaten mellom utdanningslovgivningen og det regelverket som forvaltes av Helse- og omsorgsdepartementet. I den forbindelse vil jeg vise til Helsedirektoratets rapport fra 2007 ”Tilbudet til pasienter med leppe-kjeve-ganespalte, herunder velocardiofacialt syndrom”. I denne rapporten konkluderes det med at det er behov for bedre tilrettelegging og tilgang til lokal oppfølging av hørselsproblematikk og spesialpedagogisk bistand med logoped for denne aktuelle pasientgruppen. Rapporten anbefaler i den forbindelse at logopedifaget bør styrkes i sin helsefaglige profil og tilknytning, enten i grunnutdanningen eller som tilleggs- /videreutdanning.

Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider tett om oppfølgingen av spørsmål knyttet til logopedtjenesten. Jeg vil også i denne sammenheng vise til at denne problematikken vil kunne tas opp gjennom arbeidet med oppfølgingen av Midtlyngutvalgets innstilling, NOU 2009:18, Rett til læring.

Situasjonen innenfor høyere utdanning er at det tas opp henholdsvis 24 og 12 studenter i logopedi på mastergradsnivå ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I revidert nasjonalbudsjett for 2008-2009 ble det gitt 10 nye studieplasser til Universitetet i Oslo og 10 til Universitetet i Bergen. Ut fra dette vil det da utdannes 56 ny logopeder hvert år framover, altså en betydelig økning i forhold til tidligere.

Jeg vil ellers vise til at universitetene har faglig autonomi, og at utdanninger på mastergradsnivå kan etableres og utvides uten at det søkes NOKUT og departementet om dette. Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen kan derfor på denne bakgrunn utvide logopedutdanningene uten at dette må klareres med departementet. Jeg vil i så fall se positivt på et eventuelt initiativ med en sterkere satsing på denne utdanningen fra lærerstedene, slik at en kan imøtekomme et fremtidig samfunnsbehov for logopeder.