Skriftlig spørsmål fra Hans Olav Syversen (KrF) til justisministeren

Dokument nr. 15:378 (2009-2010)
Innlevert: 15.12.2009
Sendt: 16.12.2009
Besvart: 18.12.2009 av justisminister Knut Storberget

Hans Olav Syversen (KrF)

Spørsmål

Hans Olav Syversen (KrF): Et søskenpar sitter i kirkeasyl i Holmlia kirke. Søskenparet har ikke fått opphold i Norge fordi moren ga uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene på 90-tallet. Menneskelige hensyn som at søskenparet har bodd i Norge i 17 år, har måttet vike for innvandringspolitiske hensyn. Departementet kan henvise saker til behandling i stornemnd.
Vil statsråden vurdere å be UNE behandle denne saken i stornemnd, ikke minst ut fra grensegangen mellom menneskelige hensyn og innvandringspolitiske hensyn?

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg vil innledningsvis vise til at det etter gjeldende styringsforhold er Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som avgjør enkeltsaker på utlendingsfeltet, og at verken departementet eller jeg har myndighet til å gripe inn i saker som ikke gjelder rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn.

Departementet har, som representanten viser til, adgang til å kreve at en sak skal behandles i stornemnd når visse vilkår er oppfylt. Denne adgangen gjelder saker som er av prinsipiell betydning, saker med store samfunnsmessige eller økonomiske konsekvenser og saker på områder der det er tendenser til ulik praksis.

I søskenparets sak vil det i så fall være et spørsmål om sakene er av ”prinsipiell betydning.”

En naturlig forståelse av uttrykket ”prinsipiell betydning”, bør være at saken har betydning for et større sakskompleks, og ikke bare for de personene den aktuelle saken gjelder. På utlendingsfeltet vil det ofte være enkeltsaker som av ulike grunner får stor oppmerksomhet i media, saker som kan fremstå som særegne og i en gråsone i forhold til praksis og hva folk flest kan oppleve som rimelig. Vedtakene i søskenparets saker er basert på skjønnsmessige vurderinger innenfor de rammer som lov og forskrift gir. Det hører også med i bildet at norsk domstol (Borgarting lagmannsretts dom av 14.11.2008) har funnet at vedtakene er gyldige.

Hvis jeg skulle kreve stornemnd i denne saken, må det forventes at det med henvisning til denne saken kreves at også andre saker som ut fra fremstillingen i media kan fremstå som spesielle, bringes inn for stornemnd. Etter min vurdering kan det være tilfeldig hvilke saker media griper fatt i, og det er ikke alltid disse sakene er saker av prinsipiell betydning. Det bør ikke bli slik at stornemndinstituttet, som er en tidkrevende og ressurskrevende behandlingsform, velges brukt i tilfelle hvor støttegrupper m.v. er uenig i den skjønnsutøvelsen som har funnet sted.

Jeg vurderer det slik at de sakene det her vises til ikke faller inn under kriteriene for hvilke saker som skal behandles i stornemnd. Jeg vil derfor ikke vil kreve at denne saken skal behandles i stornemnd.