Skriftlig spørsmål fra André Oktay Dahl (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:397 (2009-2010)
Innlevert: 17.12.2009
Sendt: 21.12.2009
Besvart: 06.01.2010 av justisminister Knut Storberget

André Oktay Dahl (H)

Spørsmål

André Oktay Dahl (H): Hva er tilsvarende henvisningsprosent i sammenlignbare land, hvordan har utviklingen vært over tid og vil statsråden initiere en evaluering av praksis slik at Stortinget kan ta kvalitativt stilling til hvorvidt henvisningspraksisen i sivile saker er tjenlig i forhold til de intensjonene Stortinget hadde?

Begrunnelse

Tvisteloven § 30-4 bestemmer at anke over sivile dommer ikke kan fremmes for Høyesterett uten samtykke. Samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett. Avgjørelsen treffes av Høyesteretts ankeutvalg. Paragraf 30-4, som i praksis avviker lite fra den tidligere tvistemålsloven § 373 tredje ledd, er et utslag av Høyesteretts hovedoppgave om å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling, hvilket tilsier at ankeutvalget bør være tilbakeholdent med å gi samtykke. I 2005 var henvisningsprosenten fra ankeutvalget 19 %. I 2008 var den 13 %. Første halvår 2009 var den 15 %. Spørsmålet er om Høyesterett er blitt for restriktive når samtykke kun gis for 15 % av ankene. Men spørsmålet kan også vinkles annerledes: Hva gjør at 85 % av ankene ikke passerer ankeutvalget.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Innledningsvis bemerker jeg at spørsmålene knytter seg til tvisteloven § 30-4 som bestemmer at anke over sivile dommer ikke kan fremmes for Høyesterett uten samtykke. Hva gjelder henvisningsprosenten peker jeg først på at den i perioden 2000 til første halvår 2009 har ligget mellom 19 og 13 prosent. Noen særlig endring ved tvistelovens ikraftsetting i 2008 har det således ikke vært tale om når henvisningsprosenten for 2008 ligger på omtrent 15 prosent – det er således ikke tale om en tendens mot en stadig lavere henvisningsprosent. Jeg tilføyer at en ved tvisteloven heller ikke søkte å foreta noen vesentlige endringer på dette punkt.

Hva gjelder en sammenligning av tilsvarende henvisningsprosent i sammenlignbare land medfører en slik sammenligning visse vanskeligheter. Ulikheter i rettssystemene – også i et rent nordisk perspektiv – gjør en direkte sammenligning vanskelig. For eksempel har en i Sverige også egne forfatnings- og forvaltningsdomstoler. I Danmark blir bildet farget av at en der har langt færre lagmannsretter, hvilket nødvendigvis vil spille inn på funksjonen til den danske høyesterett. Etter det jeg er kjent med har henvisningsprosenten generelt sett i de nordiske land ligget noe lavere enn tilsvarende henvisningsprosent her i landet. Dette anser jeg naturlig på bakgrunn av de ulikheter i rettssystemene som jeg har påpekt. Men jeg understreker igjen at henvsiningsprosenten alene neppe gir det fulle bildet av ”strengheten” i henvisningsavgjørelsene.

Jeg er opptatt av at Høyesterett skal fylle sin oppgave om å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Tvisteloven skal evalueres 3 år etter dens ikrafttreden (1. januar 2008). Som ledd i denne evalueringen vil vi – blant annet – foreta en vurdering knyttet opp mot bestemmelsen i tvisteloven § 30-4 og hvordan den er praktisert. Stortinget vil deretter på bakgrunn av evalueringen og de vurderinger som departementet foretar kunne ta stilling til disse spørsmål som her er reist.