Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:550 (2009-2010)
Innlevert: 26.01.2010
Sendt: 27.01.2010
Besvart: 04.02.2010 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): Psykisk syke pasienter opplever at spesialisthelsetjenesten sier nei til å ta imot dem. De blir totalt avvist, får verken undersøkelse eller behandling. Da antar jeg at de heller ikke blir registrert i spesialisthelsetjenesten. I alle fall kommer de aldri på noen venteliste.
Når både fastlege og kommunepsykolog søker om å time i spesialisthelsetjenesten fordi de har behov for mer kompetanse enn man i dag har lokalt, mener statsråden at dette er akseptabelt?

Begrunnelse

Det siste tilfellet jeg fikk høre om, var en ung pasient i Hordaland. Familie, fastlege, psykolog i kommunen sto alle bak henvisningen til BUP. Svaret tilbake var at dette måtte kommunen selv håndtere. De står tilbake mer eller mindre "maktesløse". Etter min mening er det uakseptabelt at man innen psykisk helsevern kan avvise totalt på denne måten, når førstelinjetjenesten ikke vet hvordan de på best mulig måte kan behandle pasienten videre. En første konsultasjon burde i alle fall vært foretatt, den kunne f eks endt opp med at kommunen i det minste fikk noe hjelp og veiledning til videre behandling på kommunalt nivå.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Spesialisthelsetjenesten mottar årlig over en million henvisninger. For at spesialisthelsetjenesten skal kunne gi helsehjelp med god kvalitet, er det avgjørende at vurderingene av henvisningene skjer raskt, er faglig betryggende og at pasientens rettssikkerhet ivaretas. Lov om pasientrettigheter og forskrift om prioritering av helsetjenester mv. er det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten. De skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen. Til tross for et lovmessig grunnlag, har det vært ulik praktisering av prioriteringsforskriften både mellom regionale helseforetak, mellom foretak og mellom fagområder. I 2009 ga Helsedirektoratet ut en prioriteringsveileder i psykisk helsevern for barn og unge. Veilederen skal være beslutningsstøtte for de som vurderer eller deltar i vurderingen av henvisninger til spesialisthelsetjenesten, og er et viktig verktøy for å få en mest mulig lik prioriteringspraksis i hele landet.
Kommunen har ansvar for å yte helse- og sosialtjenester til sine innbyggere i henhold til lov om sosial tjenester, barnevernloven og kommunehelsetjenesteloven. Kommunene har vært en hjørnestein i iverksettingen av opptrappingsplanen, og en sterk kommunal tjeneste og et tydelig kommunalt psykisk helsearbeid er fortsatt et prioritert område i det psykiske helsearbeidet framover. Psykisk helsearbeid i kommunene omfatter blant annet forbygging, behandling og oppfølging, herunder bolig med tilstrekkelig bistand og nødvendige og tilpassede helse- og sosialtjenester. Barn og unge er en viktig målgruppe for det psykiske helsearbeidet i kommunene. Pasienter som vurderes ikke å ha behov for spesialisthelsetjenester, forutsettes å få sine behov dekket i kommunen.
Mennesker med psykiske lidelser har behov for tjenester som er preget av tilgjengelighet, kontinuitet og godt samarbeid. Intensjonen om god tilgjengelighet innebærer at befolkningen skal få nødvendige helsetjenester når de trenger det og der de trenger det. Opptrappingsplanen for psykisk helse la opp til en omorganisering og en styrking av psykisk helsevern gjennom å etablere desentraliserte tjenester som bedre skulle være i stand til å møte befolkningens behov for spesialisthelsetjenester. Etter ti år med opptrappingsplan for psykisk helse er det etablert tjenester over hele landet, men det er fortsatt variasjoner i tjenestetilbudene ved BUP/DPS mht. kompetanse, kapasitet og tilgjengelighet. Det er fremdeles behov for videre omstilling, der DPS oppgraderes faglig og bemanningsmessig, slik at de blir satt i stand til å ivareta sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.
Henvisninger til spesialisthelsetjenesten skal vurderes i forhold til prioriteringsforskriftens tre hovedvilkår: Alvorlighet, forventet nytte og kostnadseffektivitet. Pasienter som blir vurdert til at deres tilstand gir rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, skal få en medisinsk forsvarlig frist for når helsehjelpen senest skal starte. Pasienter som ikke vurderes som rettighetspasienter kan settes på venteliste og vil kunne gis tilbud ved ledig kapasitet. Avslag på henvisninger skal begrunnes. Barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet har rett til nødvendig helsehjelp innen 10 virkedager fra henvisningen er mottatt (ventetidsgarantien for barn og unge).
I henhold til spesialisthelsetjenestelovens § 6-3 har spesialisthelsetjenesten veiledningsplikt overfor kommunene:

"Helsepersonell som er ansatt i statlige helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, eller som mottar tilskudd fra regionale helseforetak til sin virksomhet, skal gi kommunehelsetjenesten råd, veiledning og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevet for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift."

Det er et mål at alle DPSer skal tilby akutt- og krisetjenester som sikrer god tilgjengelighet i krisesituasjoner både for pasienter og samarbeidspartnere. Et flertall av landets DPSer har også etablert tjenestetilbud i form av ambulant behandling fra spesialisthelsetjenesten som samarbeider tett med kommunale tjenester. Psykisk helsevern for barn og unge er blitt bygget ut i tråd med intensjonene i opptrappingsplanen, men fortsatt er det regionale og lokale variasjoner som bør følges opp og utjevnes. Helsedirektoratets veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge (IS-1570) gir føringer for videreutviklingen av poliklinikkenes tilbud til barn og unge, blant annet om samhandling med kommunale tjenester og veiledning til kommunene.
Opptrappingsplanens intensjoner skal fortsatt følges opp, og det arbeides videre med fokus på spesialisthelsetjenestens ansvar for å understøtte kommunens arbeid. I statsbudsjettet for 2010 gis det klare signaler om behovet for å videreutvikle tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. I regjeringserklæringen slås det fast at det skal bygges ut lavterskeltilbud i kommunene, blant annet gjennom flere psykologer og styrking av helsestasjon og skolehelsetjenesten. Dette skal bidra til bedre tilgjengelighet på hjelp. Samtidig understreker vi at omstillingen i psykisk helsevern skal fullføres. Dette er en intensjon i Stortingsmelding nr. 47 (2008-2009) om samhandling.
Psykisk helsevern for barn og unge behandler over 50.000 barn og unge per år. Det innebærer en såkalt dekningsgrad på ca 5 %, som også var målet i opptrappingsplanen for psykisk helse. Dette er et svært høyt tall sammenliknet med andre land i Europa. Dekningsgraden varierer mellom regionene og er lavest i Helse Vest. De fleste steder i landet er det etablert gode tradisjoner i psykisk helsevern for barn og unge mht et utstrakt samarbeid med kommunene. Det betyr ikke at dette samarbeidet kan svikte i enkeltsaker eller i deler av landet hvor kapasiteten fortsatt er for lav. Jeg tror imidlertid at hovedutfordringen i Norge først og fremst er å få etablert lett tilgjengelige tjenester i kommunene og god samhandling, jf. statsbudsjettet for 2010 og samhandlingsreformen.
Jeg har ikke mulighet til å kommentere den konkrete saken som ligger til grunn for representanten Dåvøys spørsmål, men vil vise til at det er Statens helsetilsyn som vurderer eventuell manglende forsvarlighet i behandlingstilbudet. Hendelsen som det her vises til, tydeliggjør imidlertid behovet for en bedre samhandling. Mennesker med psykiske problemer skal få hjelp, og det er ikke akseptabelt med et system der de ulike nivåene ikke samarbeider for å møte pasientenes behov.