Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:767 (2009-2010)
Innlevert: 02.03.2010
Sendt: 04.03.2010
Besvart: 09.03.2010 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Etter 1 år med sykemelding, anbefaling fra lege om uføretrygd, overprøving av anbefalingen og 1,5 år på rehabilitering oppleves det av bruker som at vedtaket om å få innvilget uføretrygd ligger på vent.
Hvor lenge skal søkere måtte vente uten at det skjer noe aktivt i forhold til rehabiliterings- og avklaringssituasjonen før endelig avklaring og eventuelt godkjennelse av søknad om uføretrygd finner sted?

Begrunnelse

Denne personen har vært mye syk siden 2002, og i 2007 ble hun langtidssykemeldt. Fastlegen skrev legeerklæring i mai-2009 til NAV som hun leverte og som skulle overprøves der. Svaret ble at hun skulle fortsette å gå på rehabilitering, men rehabiliteringen har kun bestått av ventetid uten innhold. Hun måtte nå i februar innhente ny legeerklæring hvor legen gjentok samme anbefalingen på tross av at hun er ferdig utredet og fikk så beskjed om at skulle få høre fra NAV i april om hva som ville skje videre.
Det er en stor påkjenning for personer som går og venter i uker og måneder uten å vite hva som skjer videre. Helsetilstanden for denne personen har forverret seg, hun går med konstante smerter og sover dårlig, har nå også som følge av saksbehandlingen fått psykiske problemer.
NAV kontoret har vært behjelpelige, men det ser ut som de ikke klarer å komme videre med saken. Jeg kan ikke se meningen i at personer skal gå og vente i det uvisse uten at det skjer noe aktivt for, enten å få dem tilbake på jobb, eller for å få en endelig avklaring på om uføretrygden innvilges og mener det er uheldig hvis folk blir utsatt for sen saksbehandling hvis dette ikke har noen meningsfylt hensikt.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Målet vårt er å få flest mulig i arbeid. Jeg mener derfor at det er svært viktig at brukerne får individuelt tilpasset bistand for å komme i arbeid. Dette vil i mange tilfeller medføre at brukerne må være forberedt på å vente for å få hensiktsmessig medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak. Det vil også måtte ta tid å få behandlet en søknad om uførepensjon ettersom loven krever at det skal dokumenteres at det ikke er utsikt til bedring av inntektsevnen/arbeidsevnen. Jeg er likevel enig i at det er veldig uheldig når brukere blir gående lenge uten å være i noen form for arbeidsrettet aktivitet og uten at det blir avklart om det er utsikt til bedring av inntekts-/arbeidsevnen.
Vi har i løpet av de siste årene gitt Arbeids- og velferdsdirektoratet flere nye virkemidler for å kunne følge opp brukerne på en bedre måte. Vi har gjort flere endringer i sykepengeregelverket som legger til rette for å starte oppfølgingen av den enkelte brukeren så tidlig som mulig i sykdomsforløpet. Fra 1. januar 2009 ble regelverket for arbeidsrettede tiltak gjort mer fleksibelt.
Fra 1. februar i år fikk alle som henvender seg til NAV-kontoret, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, rett til å få vurdert sitt bistandsbehov. Brukere som har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov, har rett til å få en arbeidsevnevurdering. Jeg mener at slike systematiske vurderinger av brukerens ressurser og bistandsbehov vil være et nyttig redskap for å sikre riktige avgjørelser mht. hvilke tiltak og tjenester den enkelte bør få fra arbeids- og velferdsforvaltningen. Brukere som har fått fastslått at de har et bistandsbehov, har rett til å delta i utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan de skal komme i arbeid (aktivitetsplan).
Fra 1. mars i år ble rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad erstattet med den nye midlertidige folketrygdytelsen arbeidsavklaringspenger. Sammenslåingen legger til rette for at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne bruke mer ressurser på relevant og arbeidsrettet oppfølging av hver enkelt bruker, og mindre ressurser på å avgjøre hvilken livsoppholdsytelse den enkelte kvalifiserer til. Den nye ytelsen legger også bedre til rette for å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak. Arbeidsavklaringspenger gis så lenge det er nødvendig for å få satt mottakeren i stand til å arbeide, eller å få avklart at personen oppfyller vilkårene for å få uførepensjon.
Jeg mener at disse endringene, sammen med tettere oppfølging av den enkelte brukeren, over tid vil føre til at de fleste mottakerne vil ha behov for en kortere samlet periode med oppfølging og aktive tiltak enn i dag og at det også vil gå kortere tid før det er avklart at arbeids-/inntektsevnen er varig nedsatt. Jeg vil likevel påpeke betydningen av å ha et realistisk bilde av hvor krevende det vil være å få det nye oppfølgingsregimet for mottakere av arbeidsavklaringspenger til å fungere fullt ut. Jeg viser til at det går fram av statsbudsjettet for 2010 at det vil ta noe tid etter implementeringen før alle målene med omleggingen oppnås på en tilfredsstillende måte.