Skriftlig spørsmål fra Ingalill Olsen (A) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:803 (2009-2010)
Innlevert: 08.03.2010
Sendt: 08.03.2010
Besvart: 11.03.2010 av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Ingalill Olsen (A)

Spørsmål

Ingalill Olsen (A): Er det landbruksministerens oppfatning at de beitekonflikter som har vært mellom jordbruk og reindrift i Alta kommune er en næringskonflikt, eller en rettighetssak som skal løses ut fra ILO-konvensjonen, slik reindriftssjefen har opplyst Kommunal- og forvaltningskomiteen?

Begrunnelse

25. februar 2010 var Kommunal- og forvaltningskomiteen på reise til Indre Finnmark og hadde et kort møte med reindriftsforvaltninga i Alta. Under spørsmålsrunden hadde jeg en kommentar og en henstilling til reindriftsforvaltningen om å være med å dempe konfliktene mellom reindrifta og jordbruket i Alta, jf. reinbeite på innmark og utmark innenfor fredningsgrensen for rein rundt Alta.
Både reindrift og jordbruk er primærnæringer i Finnmark, og ingen av disse næringene er tjent med næringskonflikter av det slaget vi har sett, spesielt i Alta kommune. Stor var min forbauselse når reindriftssjef Ellen Inga O. Hætta avviste at dette var en næringskonflikt. Det var konflikter knyttet til rettigheter og ILO-konvensjonen.

Lars Peder Brekk (Sp)

Svar

Lars Peder Brekk: I begrunnelsen viser representanten Olsen til at både reindrift og jordbruk er primærnæringer i Finnmark, og at ingen av disse næringene er tjent med konflikter seg i mellom.
Jeg er helt enig i at ingen av primærnæringene er tjent med konflikter om beiterettigheter. I områder hvor det drives både jordbruk og reindrift, må det som et generelt utgangspunkt legges til grunn at begge næringene har ansvar for å løse de problemene de eventuelt måtte ha i forhold til samarbeid seg i mellom, slik at begge næringer kan drive på en god måte. I de tilfeller der det ikke er mulig å komme frem til en løsning, kan det opprettes meklingsråd. Det er også mulig å søke om midler til konfliktforebyggende tiltak.
Konflikten i Alta knyttet til reinbeiting har flere sider, der en av dem gjelder forholdet til jordbruket. Men problemstillingene her må også ses i et større perspektiv, blant annet utviklingen i samfunnet for øvrig.
Utgangspunktet er at områdene rundt Alta ligger innenfor det samiske reinbeiteområdet. Det kan her vises til reindriftsloven § 4 der det bl.a. fremgår at den samiske befolkningen på grunnlag av alders tid bruk har rett til å utøve reindrift innenfor de delene av Finnmark hvor reindriftssamene fra gammelt av har utøvet reindrift. Det fremgår også at det i disse områdene skal legges til grunn at det foreligger rett til reinbeite innenfor rammen av denne loven, med mindre annet følger av særlige rettsforhold.
Utgangspunktet er altså at reindriften har beiterett i områdene rundt Alta. Når det likevel ikke har vært tillatt reinbeite, har dette sin bakgrunn i at staten har benyttet seg av en unntaksbestemmelse i reindriftsloven (§ 19) som sier at det kan gjøres vedtak om at bestemte barskogstrekninger skal være fredet for reinbeiting i en viss tid, når dette anses påkrevet av hensyn til skogens foryngelse eller gjenvekst. Det kan også i andre tilfeller gjøres vedtak om fredning av nærmere bestemte områder i en viss tid når særlige hensyn tilsier dette. Konflikt med andre næringsinteresser kan være et slikt hensyn.
Når det gjelder dagens grenser som freder områder rundt Alta by mot reinbeiting, har disse sin forankring i Forskrift om fredning av visse områder i Finnmark mot reinbeite av 30. juni 2009. Denne forskriften er en revidert videreføring av Forskrift om fredning av visse områder i Finnmark mot reinbeite fra 1985. Den forskriften er igjen en videreføring av en kongelig resolusjon fra 1935.
Allerede i 2004 startet Reindriftsstyret en prosess for å vurdere om formålet med fredningsforskriften var falt bort, og om fredningsgrensene burde oppheves eller justeres. For området rundt Alta sin del ble det opprettet en egen arbeidsgruppe som skulle vurdere nye grenser. I arbeidsgruppa var det representanter fra både kommunen, jordbruket og reindriften. Resultatet av arbeidsgruppas arbeid ble at man for enkelte områder kom til enighet om en endret grensetrasé. I andre områder var det stor uenighet, og ikke mulig å komme frem til omforente løsninger. Departementet endret grensene i de områdene hvor man var kommet til enighet, i tråd med arbeidsgruppas forslag, og opprettholdt de opprinnelige fredningsgrensene der man ikke var kommet til enighet.
Når et område er fredet mot reinbeite, skal det ikke forekomme beite på disse områdene med mindre det er gitt dispensasjon fra forskriften. Brudd på disse bestemmelsene er uakseptabelt, men har tidvis likevel vært et problem i de aktuelle områdene.
I tillegg til problemer med beiting på fredede områder, har man opplevd at rein har kommet inn på innmark. Reindrifta har naturligvis ingen beiterett på innmark. Dette gjelder uavhengig av om områdene rundt er fredet mot reinbeite eller ikke.
På bakgrunn av den økte konflikten mellom jordbruksnæringen og reindriftsnæringen i Alta, inviterte jeg representanter fra de to næringene, kommunen samt Reindriftsforvaltningen til et møte i Alta i november 2009. På møtet ble partene utfordret til å bidra til å løse problemene og dempe konfliktene. Min erfaring var at det både var vilje til og ønske om å løse konfliktene. På møtet ble det også enighet om at man skulle opprette et meklingsråd hvor man blant annet skal anbefale tiltak som skal iverksettes for å løse problemene. Arbeidet ledes av Fylkesmannen i Finnmark. Jeg er kjent med at det i nær fremtid skal være et oppstartmøte for dette arbeidet. Jeg er også kjent med at kommunen har tatt initiativ til et møte mellom de to næringene, kommunen og Reindriftsforvaltningen.
Hensikten med de initiativ som er tatt, er altså at man skal komme frem til omforente forslag til nødvendige tiltak i den hensikt å dempe eller løse de konfliktene man har i Alta mellom reindriften og jordbruket.
Jeg kan imidlertid også slutte meg til de som hevder at konfliktene i Alta også må vurderes i et større perspektiv. Gjennom de siste års utvikling i Finnmark kan man se at økt oppmerksomhet omkring rettigheter har bidratt til å øke konfliktnivået mellom reindriften og andre interesser. Når det gjelder arbeidet med å løse konfliktene, skal dette selvsagt legges opp innenfor de rammer man i dag har, herunder gjeldende forskrifter for fredningen.
Jeg må for øvrig nevne at vi etter kontakt med Reindriftssjefen har fått tilbakemelding om at det på møtet med kommunal- og forvaltningskomiteen dessverre må ha oppstått en misforståelse, i og med at hensikten med å nevne rettighetsproblematikken nettopp var å få frem ovennevnte perspektiv.