Svar
Tora Aasland: Det har lenge vært bred enighet om at universitets- og høyskolesektoren trenger å bygge sterkere fagmiljøer, og at det krever sterkere og mer planmessig samvirke mellom institusjonene. SAK – samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon – som hovedprinsipp for utviklingen i universitets- og høyskolesektoren er derfor et sentralt politisk mål. En rekke regionale prosesser, der institusjonene søker sammen for å få til økt kvalitet i utdanning og forskning, viser at dette er en riktig politikk. Utredningen om utvikling i Nordland er et godt eksempel på disse prosessene, og utvalgsrapporten, Ta hele Nordland i bruk, gjør en grundig analyse av forutsetningene for videre utvikling av høyere utdanning i Nordland.
Initiativet til utredningen ble tatt av Nordland fylkeskommune, og den bygger i stor grad på konsensus og på en bred forståelse for fylkets behov. Regionale aktører har bidratt fyldig til belysning av de viktige spørsmålene rapporten tar for seg. Det sier seg selv at de samme aktørene, sammen med høyskolene i fylket, skal ha viktige roller i videreføringen. Samtidig inngår institusjonene i Nordland i nasjonale prioriteringer og nasjonal kunnskapspolitikk, og de må også passes inn i dette større bildet.
Jeg mener imidlertid at det er klokt å vente med å ta stilling til de enkelte forslagene utvalget legger fram, til vi gjennom en høring har fått innspill fra berørte og interesserte aktører. Departementet har sendt rapporten til et stort antall samfunnsaktører og interessenter med høringsfrist 31. april. Prosessen vil bli fulgt opp med en høringskonferanse 30. mai. Høringen er ikke bare en tilbakemelding til departementet. Den stimulerer også til debatt og kreative tilnærminger i Nordland og i Nord-Norge, og ikke minst ved og mellom de berørte institusjonene. Det ser vi tydelige tegn til. Alt i alt regner jeg med at dette vil gi oss et solid beslutningsgrunnlag til å ta stilling til oppfølging tidlig på høsten.
De statlige høyskolene har betydelig autonomi, og styrene har etter loven vide fullmakter. Jeg har stor tillit til at styrene vil se de mulighetene som ligger i å tilpasse struktur og samhandling til de utfordringer institusjonene og fylket står overfor. Målet om at institusjonene skal bidra til samfunnsutviklingen, står fast, og det krever både utviklet samfunnskontakt og tilpasningsvilje fra institusjonene. Samtidig må også samfunnet omkring bidra til å ta med lærestedene som aktører i sine prosesser og gi dem det rommet de trenger, slik Nordlandsprosessen synes å gjøre.
Jeg har under overveielse å starte utvikling av samfunnskontrakter for universiteter og høyskoler. Foreløpig er det ikke fastlagt hvordan slike kontrakter skal utformes eller hva de skal omfatte, men de er tenkt som felleserklæringer mellom UH-institusjonene, offentlige instanser, næringsliv og andre samfunnsaktører og uttrykk for gjensidige forpliktelser mellom lærestedene og omgivelsene – lokalt, regionalt, nasjonalt og trolig i visse tilfelle også internasjonalt. Jeg ser gjerne at utviklingen i Nordland etter hvert kan lede til en slik prosess, uansett konkret innhold.
Det er mitt og Kunnskapsdepartementets ansvar å påse at institusjonene oppfyller sitt mandat, inkludert samfunnsoppgavene. Strukturelle tiltak som for eksempel sammenslåing av institusjoner er en sak av viktighet som etter Grunnloven skal behandles i Statsråd, og må eventuelt skje ved Kongelig resolusjon. Foreløpig avventer jeg prosessen fram mot en felles visjon, og antar at den vil gi grunnlag for videre innsats. Skulle det vise seg nødvendig å ta en mer aktiv rolle, vil jeg ta standpunkt til det når den tid kommer.