Skriftlig spørsmål fra Borghild Tenden (V) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:838 (2009-2010)
Innlevert: 11.03.2010
Sendt: 12.03.2010
Besvart: 18.03.2010 av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen

Borghild Tenden (V)

Spørsmål

Borghild Tenden (V): Vil statsråden revurdere forskriften som legger opp til hastebehandling av etablering og utvidelser av oppdrettsanlegg, slik at de miljøfaglige hensynene blir styrket?

Begrunnelse

I Dagbladet 11.03 går det fram at statsråden skal ha foreslått en forskrift som gir fylkesmennene i oppdrag å prioritere søknader om etablering og utvidelse av oppdrettsanlegg foran andre saker.
Miljøverndepartementet og en rekke fagetater, blant annet direktoratet for naturforvaltning og klima- og forurensingsdirektoratet, har uttalt sterk skepsis til forslaget, og peker på behovet for en grundig saksbehandling. Oppdrettsnæringen er og har vært gjenstand for store miljøutfordringer og representerer sammen med andre faktorer en betydelig trussel mot villaksen. Levende lakseelver er av stor betydning for opplevelse og næringsliv i distriktene.

Lisbeth Berg-Hansen (A)

Svar

Lisbeth Berg-Hansen: Forslaget om innføring av tidsfrister i akvakulturforvaltningen er en oppfølging av akvakulturloven som ble lagt frem av regjeringen Bondevik II i 2005. Da Stortinget vedtok loven i juni 2005 sluttet alle partier, med unntak av Fremskrittspartiet, seg til § 8 om at myndighetene plikter å foreta en effektiv og samordnet saksbehandling, og at departementet kan fastsette tidsfrister for behandling av akvakultursøknader.
Forslaget som har vært på høring går ut på at samlet saksbehandlingstid blir 22 uker i de tilfellene det leveres en fullstendig søknad med sikte på å få til en vesentlig mer effektiv saksbehandling.
Det er fylkeskommunene som nå, ved innføringen av forvaltningsreformen, har overtatt ansvar som koordinerende myndighet for saksbehandlingen av de fleste typer akvakultursøknader fra Fiskeridirektoratets regionkontorer. Ulike myndigheter skal, avhengig av hvilket regelverk de forvalter, enten fatte vedtak eller avgi uttalelser i forbindelse med akvakultursøknader. En søknad om etablering av akvakultur skal behandles av Mattilsynet (tillatelse etter matloven), Fylkesmannen (tillatelse etter forurensingsloven og uttalelse om naturvern-, frilufts-, fiske- og viltinteresser), Kystverket (tillatelse etter havne- og farvannsloven) og Fiskeridirektoratet (uttalelse om tradisjonelle fiskeriinteresser), samt lokaliseringskommunen, før fylkeskommunen kan fatte vedtak etter akvakulturloven. Mange myndigheter er involvert, og det er derfor et spesielt behov for koordinering og tidsstyring for å sikre større forutsigbarhet og en rimelig saksbehandlingstid. Forslaget om innføring av forskriften er fremmet nå for å hjelpe fylkeskommunene med å lykkes i sin nye rolle som tildelingsmyndighet.
Forslaget til forskrift om saksbehandlingsfrister innebærer ikke at det skal foretas hastebehandling av søknader om etablering eller utvidelse av akvakulturanlegg. Forskriftsforslaget legger opp til at sektormyndighetene mottar søknaden 4 måneder før tidsfristen utløper og total saksbehandlingstid blir om lag 5 måneder. Jeg mener dette gir tilstrekkelig tid til god saksbehandling. Fylkeskommunene kan for øvrig ikke gjøre sitt vedtak før sektormyndighetene har gjort sine vedtak, uavhengig av tidsfrister.
Jeg vil også gjøre oppmerksom på at de foreslåtte fristene bare gjelder for søknadsbehandling i områder der lokaliseringskommunen allerede har planlagt for akvakultur i gjeldene kystsoneplaner, evt. etter at det foreligger kommunalt vedtak om dispensasjon fra kystsoneplanen. Dette innebærer at mange problemstillinger vil være avklart forut for den delen av søknadsbehandlingen som er foreslått omfattet av tidsfristene.
Jeg er godt kjent med de miljøutfordringer som havbruksnæringa i dag står overfor. Disse vil fremover sannsynligvis medføre behov for bedre, og mer miljømessig bærekraftige lokaliteter. Det vil derfor, uavhengig av vekst i havbruksnæringen, antageligvis komme mange lokalitetssøknader de nærmeste årene. En mer effektiv saksbehandling kan på denne måten føre til at næringa raskere kan flytte virksomheten til mer miljømessig bærekraftige lokaliteter.
Avslutningsvis vil jeg nevne at miljømessige forhold i stor grad ivaretas av krav til driften. Eksempelvis stilles det omfattende krav for å bekjempe lakselus og forhindre rømming. Havbruksnæringens miljøutfordringer, samt regjeringens mål og tiltak for å møte disse, er beskrevet i Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Strategien er lagt til grunn som et viktig element i regjeringens havbrukspolitikk. Jeg vil også minne om at det i statsbudsjettet for 2010 er gitt økt bevilgning på 10 mill. kroner til Fiskeridirektoratets havbrukstilsyn.