Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:887 (2009-2010)
Innlevert: 19.03.2010
Sendt: 19.03.2010
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 26.03.2010 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): God kvalitet på ulike ortopediske hjelpemidler forebygger sykdomsutvikling og er avgjørende for at hjelpemiddelet skal fungere optimalt. Ortopediteknikerfaget dekker et stadig økende behov innen helsetjenesten, hvor målet er å bedre funksjonen og livskvaliteten til personer med tapte/nedsatte funksjonsevner.
Kan en autorisasjonsordning for ortopediteknikere bidra til å heve kvaliteten på hjelpemidlene og øke kompetansen ved de ortopediske verkstedene og innenfor yrkesgruppen generelt?

Begrunnelse

Ortopediteknikerfaget er et teknisk-medisinsk fagområde hvor det stilles store krav til yrkesutøveren i arbeidet med å produsere individuelt tilpassede hjelpemidler. For brukeren vil kvaliteten på hjelpemidlet ofte være avgjørende for hvordan det vil fungere. Feilproduksjoner eller dårlig tilpassede hjelpmidler kan føre til forverring av helsetilstanden, eller til at brukeren ikke kan nyttegjøre seg av hjelpemiddelet.
Ortopediteknikerfaget inneholder en rekke prosesser og metoder som er i kontinuerlig forandring, og dette innebærer at ortopediteknikeren deltar i en livslang læringsprosess. Gode kunnskaper i både den tekniske fremstillingsmetoden og det medisinske området kan være av stor betydning for hvordan en tekniker utfører arbeidet. Med autorisasjon følger et selvstendig og personlig ansvar for å utføre arbeidsoppgavene på faglig forsvarlig måte.
Arbeidsplassen er i hovedsak knyttet til ortopeditekniske verksted/avdelinger, men kan også være knyttet til habilitering og rehabilitering i sykehus og sykehjem. Ortopediteknikere har i likhet med andre yrkesgrupper som f.eks. ortopediingeniører, ergoterapeuter, fysioterapeuter, tannteknikere og fotterapeuter en viktig oppgave hvor målsetningen er å bedre funksjonen til brukere/pasienter og/eller forhindre utvikling av skade/sykdom.
Ortopediteknikerfaget dekker et stadig økende behov innen helsetjenesten, hvor målet er å bedre funksjonen og livskvaliteten til personer med tapte/nedsatte funksjonsevner. Med økt levealder og flere som har sykdommer som diabetes og reumatisme vil etterspørselen etter ortopediske hjelpemidler også øke.
Forebygging av sykdomsutvikling handler også om å tilby god kvalitet på ulike ortopediske hjelpemidler. Brukerne som bestiller denne typen hjelpemidler har sterke begrensninger i hvor de kan bestille eller reparere sine hjelpemidler, og det er derfor viktig å kvalitetssikre fagkunnskapene til teknikeren, noe også den nye lærerplanen bør ta hensyn til.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Som representanten Giltun påpeker, er god kvalitet på ulike ortopediske hjelpemidler viktig både i forbindelse med forebygging og rehabilitering, og for at hjelpemidler skal ha optimal funksjon. Ortopediteknikerutdanningen bygger på vg1 helse- og sosialfag med videre studier på vg2 fotterapi og ortopediteknikk, og vg3 videregående trinn i ortopediteknikk eller opplæring i bedrift. Utdannelsen leder til fagbrev i ortopediteknikk.
Det er fylkeskommunene som har ansvaret for at videregående opplæring er i samsvar med lov og forskrift samt læreplaner utarbeidet av Utdanningsdirektoratet med hjemmel i opplæringsloven. Læreplanene sikrer felles nasjonal plattform med hensyn til formål, fagets struktur, timefordeling, grunnleggende ferdigheter, kompetansemål og vurderinger. Faglig innhold i forhold til kvalitet og kompetanse skal ivaretas uavhengig av om utdanningen fører til autorisasjon etter helsepersonelloven. Departementet vil også presisere at helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp omfattes av bestemmelsene i helsepersonelloven, jf. §§ 2 og 3.
I forbindelse med arbeidet med helsepersonelloven som trådte i kraft 1. januar 2001 ble det gjort en vurdering av hvilke helsepersonellgrupper som burde gis autorisasjon. I henhold til loven gis det i dag autorisasjon til 29 personellgrupper. Det fremgår av helsepersonellovens § 48 hvilke vilkår som må være oppfylt for at departementet kan gi nye personellgrupper autorisasjon. Departementet viser i den forbindelse til Ot.prp. nr. 13 (1998-99) Om lov om helsepersonell mv. hvor det i kapittel 14-18 redegjøres for lovens autorisasjonsordning, vilkår for autorisasjon og hvilke grupper som burde gis autorisasjon.
Departementet viser for ordens skyld også til Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv., hvor departementet foretok en vurdering av om enkelte personellgrupper innenfor ”alternativ behandlingsområdet” burde gis autorisasjon. Departementet viser i den forbindelse særlig til proposisjonens kapittel 13 hvor det under pkt. 13.1 er inntatt en generell redegjørelse for helsepersonellovens autorisasjonsordning og hvilke vilkår som må være oppfylt for at det kan gis autorisasjon, og pkt. 13.5.2 hvor det er vurdert hvorvidt enkelte personellgrupper burde gis autorisasjon. På bakgrunn av Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) utredet Helsedirektoratet autorisasjon i forhold til behandlingsformene naprapati og osteopati samt utdanningssituasjonen når det gjelder homeøpati og akupunktur.
Etter at helsepersonelloven trådte i kraft 1. januar 2001 har Helse- og omsorgsdepartementet med jevne mellomrom mottatt søknader fra ulike personellgrupper som ønsker å bli omfattet av lovens autorisasjonsordning. På bakgrunn av disse enkeltsøknadene, og fordi loven etter hvert hadde virket en periode, så departementet behov for en nærmere gjennomgang av lovens autorisasjonsordning. I april 2007 ble derfor Helsedirektoratet bedt om å foreta en prinsipiell og overordnet vurdering av autorisasjonsordningen, og hvorvidt det burde legges vekt på andre hensyn, kriterier og/eller behov ved vurdering av om nye personellgrupper bør omfattes av ordningen. Av direktoratets utredning av januar 2008 og tilleggsutredning av september 2008 fremgår det at Helsedirektoratet ikke ser behov for vesentlige endringer av lovens autorisasjonsordning. Det ble ikke foretatt noen eksplisitt vurdering av ulike personellgrupper og om disse bør få autorisasjon eller ikke. På denne bakgrunn har departementet funnet det formålstjenlig å foreta en samlet gjennomgang av tidligere mottatte søknader om autorisasjon i henhold til helsepersonelloven.
Departementet tilskrev derfor 7. april 2009 alle organisasjonene som tidligere har søkt om autorisasjon og ba dem vurdere hvorvidt tidligere søknad om autorisasjon skulle oppdateres eller suppleres. Dersom de ønsker å opprettholde autorisasjonssøknaden, skal oppdatert søknad oversendes Helsedirektoratet. Dette vil også gjelde ortopediteknikk dersom aktuell organisasjon ønsker dette. Etter at direktoratet har vurdert søknadene enkeltvis og/eller samlet, vil direktoratet gi sin tilråding til departementet. Blant annet basert på slik tilråding vil departementet ta stilling til om nye personellgrupper bør gis autorisasjon i henhold til helsepersonelloven eller ikke.