Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:908 (2009-2010)
Innlevert: 22.03.2010
Sendt: 22.03.2010
Besvart: 26.03.2010 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Jørund Rytman (FrP)

Spørsmål

Jørund Rytman (FrP): Utover de generelle reglene for den aktive forvaltningen, finnes det noen begrensninger som hindrer SPU å spekulere i andre lands valutaer og statsobligasjoner, og er det f.eks. mulig for SPU innenfor dagens regelverk å innta store shorteposisjoner i andre lands statsobligasjoner med den hensikt å tjene på disse posisjonene om verdien av disse obligasjonene skulle falle kraftig, og er det tenkelig at SPU, ved hjelp av derivater, kan tjene penger på at et land som Hellas går konkurs og/eller må forlate euro-samarbeidet?

Begrunnelse

Statlige investeringsfonds investeringer i andre land kan fort bli kontroversielle. Om Hellas skulle gå konkurs eller måtte forlate euro-samarbeidet, og det viste seg at Norge gjennom SPU tjente stort på en slik krise, ville det trolig hatt en negativ effekt på forholdet mellom Norge og Hellas. Det er i den sammenheng interessant å vite om finansministeren mener at regelverket for å begrense denne typen handler er godt nok i dag.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Finansdepartementet er ansvarlig for å fastsette SPUs strategiske aktivaallokering som for tiden består av 60 pst. aksjer og 40 pst. obligasjoner. Dette gjøres ved at departementet fastsetter en strategisk referanseindeks. Referanseindeksen bestemmer i all hovedsak SPUs avkastnings- og risikoprofil.
I tråd med departementets strategiske aktivaallokering har Norges Bank i sin forvaltning av SPU bygget opp en portefølje av utenlandske obligasjoner som ved utgangen av 2009 hadde en markedsverdi på 1.070 mrd. kroner. Utgangspunktet er derfor at SPU er et stort statlig investeringsfond som bidrar til at utenlandske obligasjonsutstedere – både statlige og private – får tilgang til langsiktig finansiering. Med en portefølje som er bredt spredt på en rekke ulike land og selskaper – og med en lang investeringshorisont – er fondet generelt tjent med stabil vekst i de markedene det investeres i.
Finansdepartementet har åpnet for at Norges Bank kan avvike fra departementets referanseindeks innenfor nærmere retningslinjer, bl.a. en kvantitativ grense for forventet relativ volatilitet (maks 1,5 prosentpoeng), en kvantitativ begrensning på eierandeler i enkeltselskaper (maks 10 pst.) og kvalitative krav til bankens risikostyring. Formålet med en ramme for slike avvik er å gi Norges Bank mulighet til å forvalte SPU i tråd med regjeringens målsetning om å skape høyest mulig finansiell avkastning innenfor moderat risiko. Hovedstyret i Norges Bank har fastsatt supplerende rammer for forvaltningen.
Norges Bank vil derfor søke å oppnå meravkastning gjennom aktive posisjoner som avviker fra referanseindeksen. Slike investeringsbeslutninger vil kunne medføre at SPU er over- eller undervektet i ulike kategorier av investeringer, både når det gjelder utstedere, valuta og instrumenter, som en følge av investeringsbeslutninger i den aktive forvaltning som Norges Bank driver. Dette vil også kunne gjelde for SPUs beholdninger i statsobligasjoner.
Bankens investeringsvirksomhet omfatter også deltakelse i primærmarkedene, og SPU har som en del av normale investeringsstrategier deltatt i ny-utstedelser av greske obligasjoner gjennom de siste månedene.
Finansdepartementets referanseindeks for obligasjoner bygger på to internasjonalt anerkjente indekser som utarbeides av Barclays Capital, jf. punkt 1.2 i departementets utfyllende bestemmelser om forvaltningen av SPU. En svakhet ved dagens indeksregler er imidlertid at de innebærer økende investeringer i statsobligasjoner fra land med økende gjeldsbyrde og sviktende tillit til den økonomiske utviklingen. Det må være både ønskelig og legitimt at Norges Bank gjennom den aktive forvaltningen søker å ivareta fondets økonomiske interesser dersom det skulle oppstå en statsfinansiell krise i et av landene som referanseporteføljen har eksponering mot. I noen tilfeller vil dette kunne medføre at Norges Bank selger SPUs beholdning av utvalgte statsobligasjoner eller benytter ulike finansielle instrumenter for å redusere fondets samlede økonomiske eksponering. Ved utgangen av 2008 hadde fondet investert 22,6 milliarder kroner i greske statsobligasjoner og ved utgangen av 2009 var investeringene 9,4 milliarder kroner.
Norges Bank har i de siste 12 årene kun i liten grad avveket fra den valutaallokering som følger av Finansdepartementets referanseindeks. Pga. høy volatilitet i valutakurser vil store avvik i valutaallokeringen relativt raskt spise opp store deler av rammen for forventet relativ volatilitet slik at departementet ikke anser det som sannsynlig at banken vil inngå slike posisjoner.
I tråd med ovennevnte arbeidsdeling mellom Finansdepartementet og Norges Bank er godkjennelse av finansielle instrumenter til bruk i den operative forvaltningen av SPU delegert til banken, jf. omtale i Nasjonalbudsjettet 2006 :

”Ad iii) Adgang til bruk av instrumenter som henger naturlig sammen med investeringer i tillatte aktivaklasser, herunder derivater og fond.
Norges Bank foreslår at det gis generell adgang til bruk av finansielle instrumenter som henger naturlig sammen med godkjente aktiva. Som eksempel nevnes bruk av derivater og fondsprodukter.
(…)
Forslaget om en generell adgang til å bruke instrumenter som naturlig henger sammen med tillatte aktivaklasser, er etter departementets syn akseptabelt så lenge de underliggende instrumentene inngår i investeringsuniverset, den økonomiske eksponeringen avbildes på en korrekt måte og eventuell motpartsrisiko håndteres i henhold til regelverket på dette området. En generell adgang til å bruke finansielle instrumenter som henger naturlig sammen med tillatte aktivaklasser, bør etter departementets mening ses i sammenheng med bankens godkjennelsesprosedyrer for nye instrumenter(…). En vil i denne sammenheng også legge vekt på de krav som departementet stiller til banken vedrørende verdifastsettelse, risikostyring og rapportering.”

Det interne rammeverket som er fastsatt i Norges Bank for forvaltningen av SPU setter svært stramme begrensninger på salg av verdipapirer som fondet ikke selv eier (shortsalg). Disse rammene fastsetter både krav om at shortsalg kun kan skje dersom slike salg er dekket gjennom etablerte låneordninger og absolutte rammer for omfanget av slike transaksjoner. Risikoen knyttet til slike transaksjoner vil fanges opp av etablerte systemer for risikomåling og tas med i beregningen av utnyttelsen av risikorammen som er fastsatt av departementet
I stedet for å kjøpe fysiske obligasjoner kan en investor oppnå tilsvarende eksponering eller redusere sin eksponering gjennom såkalte kredittbytteavtaler (credit default swaps – ”CDS”). Slike derivater kan benyttes til å redusere kredittrisikoen eller til å påta seg slik risiko. Ved en kredittbytteavtale mottar selger en periodisk premie eller et engangsbeløp fra kjøper som en kompensasjon for å overta kredittrisikoen. Kjøper mottar betaling kun hvis kredittbeskyttelsen utløses, gjennom for eksempel mislighold av underliggende kreditt/obligasjonslån. Norges Bank er i sin forvaltning av SPU lite aktiv i markedet for kredittbytteavtaler og var ved årsskiftet heller ikke part i noen slike transaksjoner hvor Hellas var utsteder av underliggende verdipapirer.