Begrunnelse

Høyre er tilhengere av internasjonal kvotehandel som et viktig virkemiddel for å redusere utslippene av klimagasser. Det er imidlertid ikke likegyldig hvordan dette gjøres, og det er avgjørende at vi sikrer at de prosjektene vi kjøper kvoter i faktisk bidrar til å redusere utslippene og at selve kjøpsprosessen er så kostnadseffektiv som mulig.
I en serie med artikler i avisen Klassekampen har det fremkommet at svært mange av de norske kvoteprosjektene under den grønne utviklingsmekanismen er underkjent i FN, og at et av de få prosjektene vi har tegnet oss i er et skogplantingprosjekt i industrilandet New Zealand. Ettersom Norge har fått underkjent prosjekter som det er investert mye tid og prestisje i, er det interessant å vite hva slags type prosjekter Norge nå har tegnet nye kontrakter i.
Finansministeren gjorde rede for at Norge har tegnet kontrakter på til sammen 19 millioner kvoter. Han kunne ikke gjøre rede for hva slags prosjekter dette var snakk om. I debatten ble finansministeren bedt om å kommentere hvorvidt det var riktig, slik selskapet Carbon Retirement hevder, at 73 prosent av kostnaden ved kvotekjøp kan knyttes til meglere, advokater, rådgivere, konsulenter og offentlige aktører, og at kun 27 øre av hver krone gikk til klimaprosjektet. Finansministeren viste til at FNs administrasjonsprosess utgjør omkring 8 prosent av kostnaden ved en kvote, men kunne ikke gjøre rede for hvilke andre kostnader som påløper i prosessen, og hvordan disse eventuelt fordeler seg. Han avviste ikke påstandene fra Carbon Retirement, heller ikke påstanden om at det i snitt er 13 aktører involvert fra utstedelse av kvote til den havner hos kjøper.
Finansministeren ble også bedt om å gjøre rede for hvilke konkrete forslag til endringer Norge vil fremme for FN for å kvalitetssikre prosessen med kjøp og salg av kvoter. Det unnlot han å gjøre.
Jeg imøteser statsrådens svar på de problemstillinger som ble reist under interpellasjonsdebatten.