Skriftlig spørsmål fra Nikolai Astrup (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:927 (2009-2010)
Innlevert: 24.03.2010
Sendt: 25.03.2010
Besvart: 08.04.2010 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Nikolai Astrup (H)

Spørsmål

Nikolai Astrup (H): Jeg viser til interpellasjonsdebatt om kvotehandel i Stortinget 23.3. Under debatten kunne ikke finansministeren gjøre rede for hva slags prosjekter regjeringen har tegnet kvoter i, hvor stor andel av prosjektene som er prosjekter i i-land og hvor stor andel som er i u-land, hvor stor andel av kvotekostnaden som går til administrasjon, gebyrer og honorarer eller hvilke konkrete tiltak regjeringen vil fremme for FN for å kvalitetssikre prosessen.
Kan finansministeren gjøre rede for disse momentene skriftlig?

Begrunnelse

Høyre er tilhengere av internasjonal kvotehandel som et viktig virkemiddel for å redusere utslippene av klimagasser. Det er imidlertid ikke likegyldig hvordan dette gjøres, og det er avgjørende at vi sikrer at de prosjektene vi kjøper kvoter i faktisk bidrar til å redusere utslippene og at selve kjøpsprosessen er så kostnadseffektiv som mulig.
I en serie med artikler i avisen Klassekampen har det fremkommet at svært mange av de norske kvoteprosjektene under den grønne utviklingsmekanismen er underkjent i FN, og at et av de få prosjektene vi har tegnet oss i er et skogplantingprosjekt i industrilandet New Zealand. Ettersom Norge har fått underkjent prosjekter som det er investert mye tid og prestisje i, er det interessant å vite hva slags type prosjekter Norge nå har tegnet nye kontrakter i.
Finansministeren gjorde rede for at Norge har tegnet kontrakter på til sammen 19 millioner kvoter. Han kunne ikke gjøre rede for hva slags prosjekter dette var snakk om. I debatten ble finansministeren bedt om å kommentere hvorvidt det var riktig, slik selskapet Carbon Retirement hevder, at 73 prosent av kostnaden ved kvotekjøp kan knyttes til meglere, advokater, rådgivere, konsulenter og offentlige aktører, og at kun 27 øre av hver krone gikk til klimaprosjektet. Finansministeren viste til at FNs administrasjonsprosess utgjør omkring 8 prosent av kostnaden ved en kvote, men kunne ikke gjøre rede for hvilke andre kostnader som påløper i prosessen, og hvordan disse eventuelt fordeler seg. Han avviste ikke påstandene fra Carbon Retirement, heller ikke påstanden om at det i snitt er 13 aktører involvert fra utstedelse av kvote til den havner hos kjøper.
Finansministeren ble også bedt om å gjøre rede for hvilke konkrete forslag til endringer Norge vil fremme for FN for å kvalitetssikre prosessen med kjøp og salg av kvoter. Det unnlot han å gjøre.
Jeg imøteser statsrådens svar på de problemstillinger som ble reist under interpellasjonsdebatten.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Innenfor rammen for interpellasjonsdebatten om kvotehandel i Stortinget 23. mars var det dessverre ikke anledning til å komme inn på alle spørsmål representanten Astrup tok opp. I lys av dette inviterte jeg til å stille spørsmål til skriftlig besvarelse, og jeg er glad for denne muligheten til å gjøre nærmere rede for enkelte viktige forhold.

Statens kjøp av klimakvoter skjer i samsvar med det opplegget som er presentert i Revidert nasjonalbudsjett 2007 og i Finansdepartementets budsjettproposisjoner. I første del av innkjøpsprogrammet for perioden 2008-2012 er det lagt vekt på å inngå avtaler om prosjekter som er i en tidlig fase i prosjektsyklusen. På dette stadiet vil det nødvendigvis være usikkert om prosjektene vil oppnå FN-godkjenning. Ved å engasjere seg tidlig i prosjektene kan staten støtte opp under utviklingen av markedet for klimakvoter og legge til rette for utvikling av nye klimaprosjekter. Det kan ta flere år fra et prosjekt planlegges til det blir godkjent og kan begynne å produsere kvoter. Det er FN som godkjenner kvoter, blant annet basert på en vurdering av om prosjektene bidrar til en reduksjon i klimagassutslippene, det såkalte addisjonalitetskravet. Norge betaler ikke for kvoter før de er godkjent og levert til vår konto i kvoteregisteret.

På grunn av usikkerheten knyttet til FN-godkjenning og gjennomføring av klimaprosjekter er det både i Revidert nasjonalbudsjett 2007 og Finansdepartementets budsjettproposisjoner lagt til grunn at det kan bli levert færre kvoter enn det som blir kontrahert. I tråd med dette har Stortinget gitt Finansdepartementet fullmakt til å inngå kontrakter om samlede leveringer som overstiger kjøpsbehovet. I Finansdepartementets budsjettproposisjon for budsjettåret 2010 ble det på bakgrunn av generelle erfaringer i markedet beregningsmessig lagt til grunn at om lag 70 pst. av kontraktsvolumet blir levert.

Tiden det tar å få et prosjekt godkjent i FN, har økt siden 2007, noe som må ses på bakgrunn av at arbeidet med å kontrollere at utslippsreduksjonene er reelle er styrket. CDM-systemet skal fremme bærekraftig utvikling og bidra til utbredelse av miljøvennlig teknologi, men det er ikke et krav at prosjektene skal være demonstrasjonsprosjekter basert på ny og uprøvd teknologi. FN legger avgjørende vekt på at det kan dokumenteres at et prosjekt ikke ville ha blitt gjennomført uten inntekter fra salg av klimakvoter, jf. addisjonalitetskravet. Det må normalt foreligge en analyse som dokumenterer at prosjektet er avhengig av kvoteinntekter for å bli tilstrekkelig lønnsomt. Demonstasjonsprosjekter godkjennes på et særlig grunnlag, og det må i denne sammenheng dokumenteres at en benytter en teknologi som er uprøvd i den aktuelle regionen, eller at det finnes teknologiske eller finansielle barrierer som gjør at prosjektet ellers ikke vil bli gjennomført.

I noen tilfeller har det oppstått spørsmål om særskilt støtte fra vertsland kan innebære at tiltak ville ha blitt gjennomført også uten inntekter fra salg av CDM-kvoter. Dette er blant annet et tema for vindkraft i Kina, der myndighetene gjennom sine nettselskaper i lang tid har hatt spesielt gunstige tariffer for elektrisitet fra vindkraft. FN har avvist enkelte vindkraftprosjekter fordi de ikke ville være addisjonelle med de tariffer som tidligere har vært observert i de aktuelle regionene. Vi kan ikke se bort fra at også enkelte av de prosjekter Finansdepartementet har avtaler om, kan bli avvist av FN på et slikt grunnlag. De fleste vindkraftprosjekter i Kina som er fremmet for FN er imidlertid blitt godkjent. FNs grundige vurdering av addisjonalitet er en viktig kvalitetssjekk for oss, og for at de prosjektene vi sitter igjen med gir den anslåtte reduksjonen i utslipp av klimagasser.

Det er ikke riktig at ”veldig mange av de prosjektene som Regjeringen så langt har satset på, har blitt underkjent”. Som det framgår av referatet fra interpellasjonsdebatten i Stortinget opplyste jeg at Finansdepartementet har lagt ut en liste over de avtaler om levering av klimakvoter departementet har inngått, jfr. vedlegg. Av de 67 prosjektene Finansdepartementet har inngått avtaler om, er det så langt bare ett som er blitt forkastet av FN. Et annet prosjekt, et vannkraftsprosjekt i Kina, falt bort fordi selger valgte å avslutte prosessen før saken ble behandlet i FNs organer. Endringer i den praksis FN legger til grunn for godkjenning av klimaprosjekter, kan føre til at flere prosjekter blir avvist. Finansdepartementet vil med jevne mellomrom gå gjennom porteføljen for å legge til rette for at vi har tilstrekkelig mange kvoter på bok når regnskapet skal gjøres opp etter utløpet av Kyotoperioden 2008-2012.

Det framgår av vedlagte liste at Finansdepartementet per i dag har inngått avtaler om levering av 20,6 millioner kvoter, og at 95 pst. av kvotene stammer fra prosjekter i utviklingsland.

Representanten Astrup viser i sitt spørsmål til opplysninger i avisen Klassekampen om at 73 øre av hver klimakrone går til ”meglere, advokater, rådgivere, konsulenter og offentlige aktører”. Klassekampen viser i en artikkel om dette til selskapet Carbon Retirement. Finansdepartementet har ikke bakgrunnsmateriale til å kvalitetssikre de tallene fra Carbon Retirement som er omtalt i Klassekampen. På generelt grunnlag vil jeg minne om at formålet med Den grønne utviklingsmekanismen er at inntektene fra kvotesalget skal gå til dekning av ekstrakostnadene ved å innrette produksjonen på en klimavennlig måte, uavhengig av om disse består i ekstra utviklingskostnader, ekstra kapitalkostnader eller ekstra kostnader til løpende drift.

Finansdepartementet har en rekke avtaler direkte med prosjekteier, og generelt sett går inntektene i slike tilfeller uavkortet til denne. Prosjekteier vil på sin side ha kostnader av mange slag, herunder knyttet til CDM-prosessen. Ifølge UNEP kan slike kostnader anslås til gjennomsnittlig 8 pst. av kvoteinntektene. Finansdepartementet har også kjøpt kvoter gjennom prosjektutviklere som gjennom investeringer i prosjektene kan ha påtatt seg en risiko. Prisene har variert mer i klimakvotemarkedet enn i de fleste andre markeder. Disse aktørene kan dermed ha gjort avtaler basert på andre priser enn de som nå observeres i markedene, og det kan være vanskelig å avgjøre om de sitter igjen med tap eller fortjeneste. Det kan nevnes at kinesiske myndigheter har fastsatt minstepris til prosjekteiere, som et bidrag til å sikre disses inntekter.

I tråd med det opplegget som er drøftet i Revidert nasjonalbudsjettet 2007 legger Finansdepartementet avgjørende vekt på at FN-systemet virker etter sin hensikt. På norsk side er det Miljøverndepartementet som er ansvarlig for dette arbeidet. Norge har bidratt med betydelige ressurser i arbeidet med å utvikle gode institusjoner og et godt regelverk. Dette er en pågående prosess under Kyotoprotokollen, hvor det senest under Partsmøtet i København før jul ble vedtatt en rekke forslag til forbedringer. Det er for tiden et norsk medlem i styret for Den grønne utviklingsmekanismen, og Norge har også tidligere vært representert i dette styret. Ønskes det flere opplysninger om FN-prosessen, kan Miljø- og utviklingsministeren, som ansvarlig statsråd, svare mer utfyllende.

Vedlegg til svar:

Vedlegg til brev til Stortingets presidentskap av 8.4.2010.

Per 8. april 2010 har det blitt inngått avtaler om levering i Kyoto-perioden av om lag 20,6 millioner klimakvoter for perioden 2008-2012 fra 67 prosjekter og 3 fond. Totalt antatt kjøpsbehov for perioden 2008-2012 er 25-30 millioner klimakvoter.

Norge har fått levert om lag 1,3 millioner kvoter til sin konto i det norske kvoteregisteret.

Av bevilgning og fullmakt på til sammen 4 900 millioner kroner er om lag 2 400 millioner kroner avtalefestet. Det knytter seg generell usikkerhet til FN-godkjenning og leveringsrater for kvoteprosjekter. En regner med at det i gjennomsnitt blir levert færre kvoter enn det volumet som er avtalt.



Status pr. 8. april 2010 Status FN-prosessen Kvoter 2008-2012

Fond

Verdensbanken (Prototype Carbon Fund) Flere prosjekter i ulike stadier 1 400 000

Nordisk miljøinvesteringsselskap (Nefco) -NeCF Flere prosjekter i ulike stadier 1 466 000

Nordisk miljøinvesteringsselskap (Nefco) -TGF Flere prosjekter i ulike stadier 291 000

Prosjekter

Vannkraft (Dahuashui) Kina

Avsluttet - ikke fremmet for FN-godkjenning 0

Tapai Cement WHR, Mitsubishi Avsluttet – ikke godkjent av FN 0

Skogplanting, Idete, Tanzania I prosess for FN-godkjenning 389 859

Energieffektivisering og fornybar energi (to prosjekter) i Indocement, Indonesia Kvoter levert 250 000

4 vindmølleprosjekter med Guohua, Kina I prosess for FN-godkjenning 1 502 910

Kompostering i Santa Marta de Liray, Chile I prosess for FN-godkjenning 58 691

12 vindmølleprosjekter med Goudian/Longyuan, Kina I prosess for FN-godkjenning 2 265 000

6 vindmølleprosjekter med Tianrun, Kina I prosess for FN-godkjenning 2 135 903

Biomassekraftverket Cape Clean Energy, Sør-Afrika I prosess for FN-godkjenning 150 000

Skogplanting, Ernslaw One, New Zealand Kvoter levert 1 022 235

Energieffektivisering, Tata Sponge Iron, India Kvoter levert 24 896

Skogplanting, Green Air, New Zealand Kvoter levert 18 046

Energieffektive ovner for husholdninger i Bangladesh I prosess for FN-godkjenning 1 300 000

Fornybar energi fra biomasse i sukkerindustrien i Muhoroni, Kenya I prosess for FN-godkjenning 50 274

Vindkraft (60 MW) på Kinangop-platået, Kenya I prosess for FN-godkjenning 150 000

Vindkraft (100 MW) i Ngong, Kenya I prosess for FN-godkjenning 200 000

Fornybar energi fra biomasse i sukkerindustrien i Vest Kenya I prosess for FN-godkjenning 240 000

Energieffektive ovner for husholdninger i Sør-Afrika I prosess for FN-godkjenning 90 000

Fornybar energi fra biomasse (tre prosjekter) i Kina FN-godkjent 420 000

17 energieffektiviserings-prosjekter (varmegjenvinning til energi) i sementindustrien i Kina I prosess for FN-godkjenning 3 009 000

Energieffektivisering i Hindustan Zink Limited, Chanderia, India Kvoter levert 28 571

5MW vannkraftverk I Chirchind, Himachal Pradesh, India FN-godkjent 46 368

6 energieffektiviserings- prosjekter (varmegjenvinning og gjenvinning av spillgasser til energi) i stålindustrien i Kina I prosess for FN-godkjenning 4 013 000

5MW vannkraftverk i Killu, Hmachal Pradesh, India FN-godkjent 38 492

Sum kontrahert 20 559 745