Skriftlig spørsmål fra Rigmor Andersen Eide (KrF) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:929 (2009-2010)
Innlevert: 24.03.2010
Sendt: 25.03.2010
Besvart: 26.03.2010 av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Rigmor Andersen Eide (KrF)

Spørsmål

Rigmor Andersen Eide (KrF): Aftenposten har meldt at 140 ordførere fra alle landets fylker frykter gårdsdød. De mobiliserer derfor for at bøndene skal få et godt oppgjør under årets landbruksforhandlinger. -Nå er situasjonen alvorlig, sier ordfører og melkebonde Erling Aas-Eng (Sp) i Tolga kommune.
Hva er statsrådens svar til sine egne ordførere som frykter for gårdsdød og nå reiser seg i protest?

Begrunnelse

Ordførerne i de store landbrukskommunene Vågå, Trysil, Tolga, Engerdal, Åmot og Tynset frykter at særlig melkebønder har en vanskelig framtid om de ikke får mer penger til å drive. Over 140 ordførere fra kommuner i alle landets fylker har stilt seg bak oppropet deres.
Grunnmuren i den norske matproduksjonen er om lag 50 000 gårder, stort sett familiebruk, som er spredt over hele landet. Matproduksjonen i Norge sysselsetter nesten 100 000 mennesker, fordelt på jordbruk og industri. Det er denne næringen som nå er i opprør mot regjeringens landbrukspolitikk – og de har fått støtte av 140 ordførere.
Inntektsgapet i kroner mellom landbruket og andre grupper er altfor stort. Landbruket har et stort behov for investeringer både til oppgradering og utvikling av tradisjonelt landbruk, økte krav til dyrevelferd og utvikling av nye næringer. Landbruket må derfor sikres tilgang på kapital, og avskrivningssatsene på driftsbygninger må økes betydelig. Bønder må få reelle inntektsmuligheter og sosiale vilkår på linje med andre grupper i samfunnet – ellers vil enda flere bruk bli lagt ned.

Lars Peder Brekk (Sp)

Svar

Lars Peder Brekk: Jeg mottar mange innspill, som sammen med betydelig reisevirksomhet og kontakt med ulike deler av næringen, gjør at jeg er godt informert om situasjonen i næringen og hvordan den oppleves av mange. Det er positivt at ordførerne landet rundt og tverrpolitisk, engasjerer seg på vegne av landbruket i sine kommuner og bygder.

Jeg deler bekymringen for inntektssituasjonen og for utviklingen i landbruket i noen områder. Ikke minst gjelder det i en situasjon hvor mange er i en investeringsfase og dermed naturlig vurderer veien videre.

Det er selvsagt noe av grunnlaget for at Regjeringen har lagt til rette for et inntektsløft i næringen gjennom de foregående jordbruksoppgjørene. Blant annet er bevilgningene til gjennomføring av jordbruksavtalen økt med nesten 2 milliarder kroner fra regnskap 2006 til budsjettet for 2010. I tillegg er jordbruksfradraget ved ligningen økt i perioden, målprisene i avtalen økt mer enn på mange år og det ble i 2009 satt inn en særskilt investeringspakke på 150 mill. kroner til jordbruket. Det hører også med at bevilgningsøkningen på jordbruksavtalen på 560 mill. kroner i fjorårets avtale utbetales i februar og i juni i år og at midlene ble prioritert til det grasbaserte husdyrholdet som er dominerende i distriktene.

Det har vært en trend over mange tiår at jordbruksproduksjonen i Norge utføres gjennom et avtagende antall jordbruksbedrifter. Næringen er dynamisk, produktiviteten er økende og de næringsdrivende har selv et betydelig ansvar for egen drift og økonomiske resultat.

Statistikken viser imidlertid at avgangen av både antall bedrifter og arbeidsforbruk i sektoren avtar. Regjeringen vil videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken fra forrige periode. Vi ønsker et fortsatt aktivt jordbruk over hele landet og at jordbruket skal framstå som attraktivt så næringen skal være i stand til å dekke økende etterspørsel når befolkningen øker og fortsatt ta sitt mangesidige samfunnsansvar.

Jeg lytter derfor til alle innspill som kommer og tar dem med meg inn i forberedelsene til det kommende jordbruksoppgjøret.