Skriftlig spørsmål fra Sylvi Graham (H) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1030 (2009-2010)
Innlevert: 15.04.2010
Sendt: 16.04.2010
Besvart: 23.04.2010 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Sylvi Graham (H)

Spørsmål

Sylvi Graham (H): I Dagsrevyen 13. april ble det vist et innslag hvor brukere av elektriske rullestoler som kan gå noe, ikke lenger har mulighet til å få kassebil (gruppe 2), men i stedet tilbys en mindre personbil (gruppe 1) med tilhørende tilhenger for å frakte rullestolen. Dette er en lite praktisk løsning for de aller fleste som er avhengige av å kunne medbringe sitt hjelpemiddel av slik størrelse. Statsråden har mulighet til å gi Nav nye retningslinjer om tildeling av hjelpemidler.
Vil hun sørge for at så skjer?

Begrunnelse

Det virker for undertegnede underlig når brukere med elektrisk rullestol, som får tilsagn om kjøretøy i gruppe 1, fra Nav sin side tilbys en tilhenger:
For det første vil kjøretøy og tilhenger utgjøre en lengde som gjør det umulig å finne egnet parkeringsplass. Parkeringsplasser for bevegelseshemmede er ikke tilrettelagt for tilhengere, og resultatet er at den enkelte bruker da må parkere et sted som kan ligge langt fra besøksstedet. Som statsråden også er klar over er dette i strid med intensjonen bak særegne parkeringsplasser som er tilrettelagt bevegelseshemmede.
For det andre vil totalvekten av kjøretøy, tilhenger og rullestol i mange tilfeller overstige 3500 kg, noe som er mer enn det som er tillatt for førere med førerkort i klasse B.
For det tredje er det underlig med en praksis hvor det forutsettes at en bevegelseshemmet skal få tilhenger av og på tilhengeren, samt forflytte seg fra tilhenger og inn i kjøretøyet uten store anstrengelser.
Jeg er kjent med at denne praksisen begrunnes med Navs tolkning av rundskriv om hjelpemidler. Det innebærer at det er fullt mulig for statsråden å sørge for at praksisen endres. Jeg håper statsråden deler min oppfatning av at en person som har fått tilsagn om elektrisk rullestol for å avlaste gangfunksjonen ikke har behov for et kjøretøy, hvor hjelpemiddelet som skal gjøre brukeren i stand til å bevege seg uhindret, ikke kan tas med.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: La meg først gi en orientering om dagens regelverk når det gjelder stønad til trygdebil. For å få stønad til bil, må inngangsvilkårene i folketrygdloven kapittel 10 og forskrift om stønad til motorkjøretøy være oppfylt. Disse er i hovedsak knyttet til funksjonsevne og transportbehov. Det må dokumenteres at bruker har en funksjonsnedsettelse som følge av sykdom, skade eller lyte som er av en slik karakter at bruk av offentlige transportmidler ikke med rimelighet kan forlanges. Videre kan det bare gis stønad dersom bruker har et transportbehov som ikke kan dekkes tilfredsstillende uten egen bil. Det vil si at alternative transportløsninger skal vurderes før stønad til bil.

Den forrige regjeringen gjorde i 2003 vesentlige endringer i bilforskriften, som innebar at det ble gjort et skille mellom såkalte gruppe 1- biler (vanlige personbiler) og gruppe 2-biler (spesialtilpassede kassebiler). Etter gjeldende regelverk er et av vilkårene for å ha rett til bil i gruppe 2 at man ikke er i stand til å komme seg inn og ut av bilen på egen hånd, uten å bruke heis eller rampe. Forskriften gir den enkelte saksbehandler lite rom for å utøve faglig skjønn. Dette gjelder særlig de strengere vilkår for tildeling av spesialtilpassede kassebiler. Man kan få stønad til tilhenger dersom man har behov for å frakte med seg større hjelpemidler, som for eksempel en rullestol.

Hovedbegrunnelsen for omleggingen i 2003 var å få økte ressurser til oppfølging av de brukerne som har de tyngste funksjonsnedsettelsene, og det største behovet for spesialtilpasning av bilene sine. Omleggingen medfører også mer fleksibilitet for den brukergruppen som har behov for vanlige personbiler.

Denne typen avgrensninger i regelverket vil ofte føre til at det oppstår grensetilfeller som kan oppleves som urimelige eller lite praktiske for den enkelte. En eventuell endring av regelverket på dette punktet vil imidlertid være en budsjettsak, og må også vurderes opp mot andre nødvendige tiltak. Samlede utgifter til stønad til bil over folketrygden var i 2008 på drøyt 910 mill. kroner, og utgiftene har økt over tid. Økningen i utgifter til bilstønad de siste årene skyldes en betydelig oppgang i stønad til spesialtilpassede biler.

Departementet har ingen konkrete planer om å foreta endringer i dette regelverket. Jeg vil likevel vise til at Hjelpemiddelutvalget avleverer sin innstilling om kort tid. Avhengig av utvalgets forslag, kan det som ledd av oppfølgingen av denne bli aktuelt å vurdere eventuelle endringer også i dette regelverket.