Skriftlig spørsmål fra Håkon Haugli (A) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:1071 (2009-2010)
Innlevert: 22.04.2010
Sendt: 22.04.2010
Besvart: 28.04.2010 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Håkon Haugli (A)

Spørsmål

Håkon Haugli (A): Siden EØS-avtalen ble inngått i 1994 har ingen av EØS/EFTA-landene benyttet seg av reservasjonsretten.
Hvordan vurderer utenriksministeren de juridiske og politiske konsekvensene av et eventuelt norsk nei til Datalagringsdirektivet (DLD)?

Begrunnelse

Nærmere 80 prosent av norsk eksport av varer går til EU-området. Siden 1994 har EØS-avtalen sikret Norge deltakelse i EUs indre marked. I avtalen har Norge rett til å reservere seg mot rettsakter vi ikke vil ta inn i avtalen (”reservasjonsrett”). Kommunal- og forvaltningskomiteen var nylig på studiereise til Brussel, der vi blant annet møtte representanter for EU-kommisjonen, ESA, EFTA og norsk utenrikstjeneste. I flere av disse møtene var en eventuell bruk av reservasjonsretten tema, samt de skadevirkningene en slik beslutning vil kunne ha. Det ble blant annet påpekt at EØS-avtalen ikke gir noen klar anvisning på hvilket regelverk som kan settes ut av kraft dersom konflikten ikke lar seg løse gjennom prosedyrene i EØS-avtalens artikkel 102.
Ifølge professor Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett er det like mye et politisk som et rettslig spørsmål hvor stor del av EØS-avtalen som vil berøres dersom Norge benytter seg av reservasjonsretten. Enkelte har hevdet at DLD er så perifert at konsekvensene for EØS-samarbeidet vil være marginale. Andre mener det vil være problematisk om Norge reserverer seg, delvis fordi direktivet berører sentrale deler av EØS-samarbeidet, og delvis fordi det vil forsterke inntrykket av at Norge velger bort omdiskuterte deler av samarbeidet.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Siden EØS-avtalen ble inngått i 1994 har ingen av EØS/EFTA-landene benyttet seg av reservasjonsretten. Hvordan vurderer utenriksministeren de juridiske og politiske konsekvensene av et eventuelt norsk nei til Datalagringsdirektivet (DLD)?

EØS-avtalen bygger på prinsippet om et felles regelverk for det indre marked som EØS-området utgjør. Datalagringsdirektivet er vedtatt som en del av regelverket for det indre marked. Avtalens art. 102 omhandler framgangsmåten i det tilfelle at partene ikke er enige om å innlemme et direktiv i avtalen. Kommisjonen har da adgang til å ta saken formelt opp i EØS-komiteen som har en seks måneders frist til å undersøke alle andre muligheter for at avtalen fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende, og treffe beslutninger om dette. Dersom partene ikke blir enige, skal den berørte delen av EØS-avtalen etter ytterligere seks måneder betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer noe annet.

EØS-avtalens vedlegg XI omfatter telekommunikasjonstjenester, og det er her datalagringsdirektivet eventuelt vil bli innlemmet. Det er trolig dette vedlegget som vil være mest utsatt for suspensjon dersom det ikke skulle komme til enighet om å innlemme datalagringsdirektivet i EØS-avtalen.

Siden reservasjonsretten aldri er blitt tatt i bruk, har man heller ingen praksis å støtte seg til. Det er dermed ikke på forhånd gitt hva som vil bli utfallet av en norsk reservasjon.