Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1220 (2009-2010)
Innlevert: 18.05.2010
Sendt: 18.05.2010
Besvart: 26.05.2010 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Hvilke kriterier har Finanstilsynet for å åpne granskning av en revisor som følge av en bekymringsmelding om vedkommendes virksomhet eller uavhengighet, og er kriteriene hjemlet noe sted?

Begrunnelse

I noen tilfeller er det mistanke om at revisor ikke har tilstrekkelig uavhengighet eller utfører sin virksomhet ihht. revisorloven, og dette kan få store økonomiske konsekvenser for enkeltpersoner, som f.eks. aksjeeiere.
Man kan da sende en henvendelse til Finanstilsynet om å se nærmere på revisors virksomhet og uavhengighet, men få til svar at Finanstilsynet ikke ønsker å gå videre med saken.
Noen har også inntrykk av at Finanstilsynet helst prioriterer større saker. På Finanstilsynets hjemmesider finnes det lite informasjon om kriterier for å granske en revisor etter et oppdrag man mener er i strid med lover og regelverk. Det ønskes derfor besvart om det i Finanstilsynet arbeides etter bestemte kriterier, og om disse er lovhjemlet, hjemlet i forskrift eller om dette kun er en ren skjønnsvurdering.
Hvis det er slik at Finanstilsynet kun er en offentlig kontrollinstans for store alvorlige saker etter egne prioriteringer, ønskes finansministerens vurdering av hvorvidt det burde opprettes en enhet som er egnet til å behandle kritikkverdige saker av mindre format, slik at også den vanlige borgers rettigheter i større grad blir ivaretatt.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Etter lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet med finansinstitusjoner mv. (finanstilsynsloven) § 3 første ledd skal Finanstilsynet se til at foretak, institusjoner og personer under tilsyn – herunder revisorer og revisjonsselskaper som er godkjent etter revisorloven – ”virker på en hensiktsmessig måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov”.
Med bakgrunn i spørsmålet fra representanten Hagesæter har jeg innhentet informasjon fra Finanstilsynet om hvordan tilsynet følger opp henvendelser knyttet til revisorers virksomhet. Tilsynet uttaler i brev til departementet 20. mai 2010:

”Alle innrapporteringer og henvendelser som Finanstilsynet mottar blir underlagt en særskilt vurdering. Avgjørende for om det blir åpnet tilsynssak er blant annet sakens alvorlighet, hvor godt underbygget innrapporteringen er, om det er registrert flere signaler på samme revisor, hvor lenge siden revisor var underlagt kvalitetskontroll og resultatet av denne, og om det gjelder revisjon av et foretak av allmenn interesse eller en tilsynsenhet.
Oppfølgningen overfor revisor vil kunne være i form av stedlig tilsyn eller skriftlig korrespondanse. Dersom det innrapporterte forhold kan tyde på systemsvikt eller gjennomgående mangelfull revisjon vil stedlig tilsyn bli gjennomført. Resultatet av en tilsynssak vil kunne bli at innrapporteringen ikke medfører tilsynsmessige tiltak fra Finanstilsynets side, eller at mangler påpekes fra Finanstilsynet og forutsettes rettet av revisor. I de mest alvorlige sakene vil revisors godkjenning bli tilbakekalt.”

Finanstilsynet opplyser at det ved utgangen av 2009 var 5 943 godkjente revisorer (registrerte og statsautoriserte revisorer) og 820 godkjente revisjonsselskaper. I 2009 mottok Finanstilsynet til sammen 163 innrapporteringer på revisorer fra Den norske Revisorforening, skattemyndighetene og konkursbo. I tillegg mottar tilsynet henvendelser fra andre, og blir også gjennom medieoppslag gjort oppmerksomme på forhold som kan indikere mangelfull revisjon. I 2009 avsluttet Finanstilsynet 90 tilsynssaker, hvorav 8 vedtak om tilbakekall av godkjenningen som revisor.
Lovgivningen inneholder ikke bestemte kriterier for hvordan Finanstilsynet skal følge opp meldinger knyttet til revisorers virksomhet. Utgangspunktet etter finanstilsynsloven er at tilsynet skal påse at godkjente revisorer driver virksomheten i samsvar med lovgivningen. Hvorvidt de enkelte henvendelser som tilsynet mottar skal følges opp i form av at det åpnes tilsynssak, må nødvendigvis vurderes konkret i den enkelte sak. De førende premisser for hvordan formålet med tilsynsvirksomheten best kan iverksettes er nedfelt i Finanstilsynets strategi, Finansdepartementets årlige tildelingsbrev og Finanstilsynets årlige virksomhetsplan. I alle disse dokumentene er det lagt til grunn at tilsyn med revisorer som reviderer foretak av allmenn interesse skal prioriteres. Ut over dette vil det, som tilsynet viser til, være flere momenter som spiller inn ved vurderingen om tilsynssak skal åpnes.
Lovstridig virksomhet fra revisors side kan medføre store konsekvenser for enkeltpersoner og for samfunnet. Jeg er derfor opptatt av at det offentlige tilsynet med revisorer og revisjonsselskaper fungerer tilfredsstillende. Som ledd i et velfungerende tilsynssystem er det viktig at meldinger om mulige lovstridige forhold følges opp av tilsynsmyndigheten. I denne sammenhengen viser jeg til at Finanstilsynet opplyser at alle innrapporteringer og meldinger blir særskilt vurdert.
Departementets behandling av klager på Finanstilsynets vedtak om tilbakekall av autorisasjon som revisor, viser etter mitt syn at Finanstilsynet ikke utelukkende prioriterer de større sakene, men griper inn overfor revisor ved alvorlige overtredelser av revisors plikter, uavhengig av om saken er ”stor” eller ”liten”.
På denne bakgrunn kan jeg derfor ikke se at det er grunnlag for å konkludere med at Finanstilsynet utelukkende konsentrerer sin virksomhet om ”store alvorlige saker”. Jeg kan derfor ikke se at det er et behov for, eller at det er hensiktsmessig, å opprette en forvaltningsenhet som skal behandle ”kritikkverdige saker av mindre format”.