Skriftlig spørsmål fra Svein Flåtten (H) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:1224 (2009-2010)
Innlevert: 19.05.2010
Sendt: 21.05.2010
Besvart: 28.05.2010 av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen

Svein Flåtten (H)

Spørsmål

Svein Flåtten (H): Direktoratet for naturforvaltning mener iflg. Dagens Næringsliv 18/5 at det jukses med rapporteringen av tellingen av lakselus hos norske oppdrettere. Mattilsynet som ansvarlig for oppfølging av luseforskriften sier at de stoler på tallene.
Hvilken oppfatning har fiskeriministeren og regjeringen av tallene, hvis noen, og hva vil statsråden gjøre for at oppdrettsnæringen kan få samstemte signaler fra myndighetene på et område hvor gjensidig tillit er helt vitalt for næringens fremtid og omdømme?

Lisbeth Berg-Hansen (A)

Svar

Lisbeth Berg-Hansen: Stortinget har gjennom matreformen slått fast prinsippet om at det er den enkelte virksomhet som har hovedansvaret for å sikre etterlevelsen av regelverk gitt i eller i medhold av matloven. Havbruksnæringen er derfor pålagt å ha intern- og egenkontrollsystemer som er tilpasset ansvaret og som for øvrig sikrer at offentlige krav og bestemmelser blir fulgt, blant annet gjennom forskriften IK-akvakultur. Revisjon av virksomhetenes kontrollsystemer anses som et hensiktsmessig virkemiddel i moderne tilsynsfilosofi. Revisjonene må imidlertid suppleres av mer tradisjonelle tilsynsmetoder, så som inspeksjoner, kontroller, prøveuttak og laboratorieanalyser.

Med formål å utnytte ressursene best mulig er Mattilsynets tilsyn risikobasert – også tilsynet med havbruksnæringen. I praksis betyr dette at omfanget av tilsyn med næringen blir tilpasset sannsynligheten for og konsekvensen av regelbrudd. Videre skal resultater fra områdeovervåking og tilsyn ligge til grunn for prioritering av ressursinnsatsen.

I arbeidet med å håndtere høye forekomster av lakselus i norske oppdrettsmerder, har Mattilsynet skjerpet den generelle tilsynspraksisen ovenfor havbruksnæringen. Havbruksnæringen er forpliktet gjennom regelverket til jevnlig å telle påslaget av lakselus på lokalitetene. Virksomhetene er pålagt å rapportere disse tellingene til Mattilsynet elektronisk gjennom Havbruksdata. Rapporteringsordningen gir Mattilsynet et godt bilde av lusesituasjonen og er et viktig verktøy i det risikobaserte tilsynet. Uventede lave tall eller avvik i tall fra samme oppdrettsområde, kan danne grunnlag for tilsynsbesøk. Tilsvarende gjelder dersom det foreligger konkret mistanke om underrapportering av tallene.

Mattilsynet har så langt i år utført 286 tilsynsbesøk på oppdrettsanlegg i Norge, herunder 126 i april måned. Inspeksjonene omfatter både anleggsbefaring og oppfølging av rapporterte lusetall. I forbindelse med den nasjonale våravlusingen ble det i Region Hordaland og Sogn og Fjordane utført til sammen 72 inspeksjoner i april, noe som tilsvarer ca 50 % av lokalitetene med stående biomasse i regionen. Flertallet av inspeksjonene inkluderte kontrolltelling av lus. Mattilsynet melder at de innrapporterte tallene i stor grad samsvarer med kontrolltellingene.

Jeg har gjennom Miljøverndepartementet fått opplyst at Direktoratet for naturforvaltning (DN) ikke sitter på egen kunnskap eller har andre opplysninger enn Mattilsynet. DN har mer prinsipielle innvendinger og utrykker skepsis mot denne typen rapporteringsordning på generelt grunnlag.

Mattilsynet har, blant annet på bakgrunn av manglende mistanke om underrapportering, ikke funnet det nødvendig å evaluere ordningen. Erfaringer fra årets kontrolltellinger tyder på at Mattilsynet har gjort riktig i å ikke prioritere ressurser på en slik evaluering. For ordens skyld vil jeg tilføye at det heller ikke er faglige holdepunkter for at tellemetodene som benyttes gir feilaktige resultater. I anledning det såkalte Hardangerfjordprosjektet ledet Veterinærinstituttet undersøkelser for å avdekke forskjeller mellom lusetellinger utført av oppdrettere og et spesialopplært telleteam. For alle stadier av lus ble konklusjonen at det ikke er noen systematiske forskjeller på oppdretternes eller teamets tellinger. Forsøkene varte i perioden 2003 til 2006.

Det kan også nevnes at veterinær/fiskehelsetjeneste i forbindelse med pålagte besøk på anleggene, ofte forestår lusetellingene som et ledd i sine undersøkelser. Disse tellingene kan virke som intern kontroll av oppdretters egne tellinger.

Jeg viser til at Mattilsynet er ansvarlig tilsynsmyndighet for fiskehelse, inkl. lakselus, i Norge. Mattilsynet har ikke avdekket noen feil som gir grunn til å tro at akvakulturnæringen systematisk underrapporterer lusetallene. Jeg kan på nåværende tidspunkt derfor ikke se at det er grunnlag til å så tvil om innrapporteringen – verken hva gjelder tallene eller systemet som sådan. På bakgrunn av ovenstående redegjørelse mener jeg at både myndighetene og havbruksnæringen kan legge til grunn Mattilsynets vurderinger og oversikter når det gjelder status og utvikling for lakselus – i oppdrett og ville bestander.