Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:1270 (2009-2010)
Innlevert: 26.05.2010
Sendt: 27.05.2010
Besvart: 03.06.2010 av justisminister Knut Storberget

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Hvordan anser statsråden at boplikt er i overensstemmelse med Den europeiske menneskerettighetserklæringens artikkel 13 (om borgernes frihet til å velge oppholdssted) og artikkel 17 (om eiendomsrett og at ingen vilkårlig må fratas sin eiendom)?

Begrunnelse

Bo- og driveplikt er et særegent rettsfenomen i Norge. For mange innebærer denne plikten en innskrenkning i personlig frihet, blant annet ved at man tvinges til å melde flytting til og bosette seg et visst sted i landet og at, hvis man ikke etterkommer dette, kan ens eiendom legges ut for tvangssalg.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Ved lov 19. juni 2009 nr. 98 ble det gjort visse endringer i reglene om boplikt. I den forbindelse ble begrunnelsen for reglene kommentert, og forholdet til EØS-retten og menneskerettighetene ble drøftet, se Ot.prp. nr. 44 (2008-2009) Om lov om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. og lov om jord mv. I proposisjonen punkt 4.5 vises det blant annet til bosettings- og distriktspolitikken og til hensyn til en helhetlig ressursforvaltning.

Etter det som er opplyst i proposisjonen punkt 5.1, finnes det regler om bo- og driveplikt knyttet til ervervssituasjonen også i Danmark og Østerrike. Om forholdet til EØS-retten heter det i punkt 5.2 blant annet:

”Siden det ved manglende oppfyllelse av boplikten i Norge i alle situasjoner skal foretas en individuell avveining av behovet for bosetting i den konkrete saken, er reguleringen i Norge vesentlig annerledes enn i Danmark og vesentlig annerledes enn den forståelsen av de østerrikske reglene som EF-domstolen underkjente. De norske reglene har derimot klare likhetstrekk med den alternative forståelsen av de østerrikske reglene som EF-domstolen aksepterte i Ospeltsaken. De norske bestemmelsene er imidlertid mer nyanserte og gir større forutberegnelighet enn tilfellet var også ved denne lovlige forståelsen av reglene i Østerrike. Det er videre grunn til å nevne at norske forhold også på andre måter skiller seg fra situasjonen i Danmark på en måte som kan ha betydning for blant annet virkningen av boplikt, for eksempel med hensyn til topografi og geografi.

Innholdet i EØS-avtalen artikkel 40 og den domstolspraksis det er redegjort for gir ikke et klart bilde av de krav lovgivningen må oppfylle for å være akseptabel sett i lys av EØS-retten. Dette er en ulempe når det skal utformes nasjonal lovgiving. Gjeldende regler er imidlertid ikke angrepet av ESA, EØS-avtalens kontrollorgan, i den dialogen som har blitt gjennomført med Landbruks- og matdepartementet siden 2001.”

I punkt 5.3 står det blant annet følgende om forholdet til menneskerettighetene:

”I EF-domstolens avgjørelse i Festersensaken finnes også uttalelser om forholdet mellom personlig boplikt på landbrukseiendom og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. EF-domstolen legger til grunn at det ved vurderingen av om boplikten oppfyller proporsjonalitetsprinsippet i EF-retten, skal tas hensyn til at plikten ikke bare begrenser den frie kapitalbevegelsen, men også erververens rett til fritt å velge sitt oppholdssted. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen protokoll nr. 4 gjelder bevegelsesfrihet, og det går fram av artikkel 2 nr. 1 at enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium, og til fritt å velge sitt bosted.

Uttalelsene i EF-domstolens avgjørelse må forstås slik at domstolen ikke har ment å ta stilling til spørsmålet om personlig boplikt er i strid med menneskerettighetene. Siden boplikt gjelder et område som grenser opp mot en rettighet som er sikret ved en protokoll til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, kan det imidlertid argumenteres for en mer inngående overprøving av virkemidlet ved proporsjonalitetsvurderingen etter EF-retten. Dette synet er lagt til grunn i den redegjørelse den danske statsministeren har gitt til Folketinget om saken.”

I tillegg nevner jeg at det er anført også for norske domstoler at konsesjonsplikt utgjør et brudd på menneskerettighetene, uten at jeg kjenner til eksempler på at anførselen har ført frem. I en avgjørelse 6. april 2010 fra Gjøvik tingrett om nektet konsesjon, heter det blant annet:

”Med hensyn til EMK protokoll 1 artikkel 1 viser retten til at retten til å bli eier ikke er beskyttet av konvensjonen. Det vises her til Rt-2005-607 avsnitt 55 der det fremgår at « Den som nektes konsesjon etter de reglene som gjelder på avtaletidspunktet - eller innvilges konsesjon på vilkår om overdragelse av en del av eiendommen - kan vanskelig sees å ha blitt « fratatt sin eiendom » eller utsatt for et inngrep i lys av prinsippregelen ». Det fremgår av brev av 19. juli 2007 fra EMD at klagen videre til EMD ble erklært «inadmissible». Retten finner på denne bakgrunn at vedtaket ikke er i strid med EMK protokoll 1 artikkel 1.”

Jeg er for øvrig ikke kjent med at den norske boplikten har vært oppe for Den europeiske menneskerettsdomstolen eller for FNs menneskerettskomité.