Svar
Sigbjørn Johnsen: Etter skatteloven § 6-50 gis det fradrag i alminnelig inntekt på visse vilkår for pengegaver inntil kr 12 000 i året til visse frivillige organisasjoner. Blant vilkårene for fradrag er at organisasjonen som mottar gaven, er et selskap, stiftelse, tros- eller livssynssamfunn eller sammenslutning som har sete her i landet, dvs. er en norsk organisasjon, og som oppfyller vise krav til aktivitet. Aktiviteter som omfattes av ordningen er bl.a. omsorgs- og helsefremmede arbeid for barn, ungdom, syke eller svakstilte grupper, barne- og ungdomsrettet arbeid innen musikk, teater, idrett og lignende, religiøs eller annen livssynsrettet aktivitet, vern av menneskerettigheter eller utviklingshjelp, kulturvern, miljøvern, naturvern mv.
I brev av 16. desember 2009 har EFTA Surveillance Authority (ESA) gitt en grunngitt uttalelse om at de norske reglene i skatteloven § 6-50 om fradrag for gave til visse frivillige organisasjoner er i strid med EØS-avtalen art. 40. ESA uttaler at det er i strid med EØS-avtalens regler om fri flyt av kapital å begrense fradraget for gaver til organisasjoner med sete i Norge. Det er fordi støtteordningen er utformet som et personskattetiltak, som diskriminerer givere i Norge med givervilje overfor utenlandske organisasjoner framfor norske. Dersom Norge ikke retter seg etter ESAs grunngitte uttalelse, har ESA anledning til å bringe saken inn for EFTA-domstolen ved stevning.
Det pågår en vurdering hvor en ser på ulike løsninger i lys av ESAs krav. Det er foreløpig ikke tatt noen beslutning i saken.
Slik jeg ser det foreligger det tre aktuelle løsninger i denne saken. Norge kan enten fortsette å argumentere mot ESA (som da må forventes å bringe saken inn for EFTA-domstolen), vi kan etterkomme ESAs krav om å utvide fradragsordningen til å omfatte organisasjoner i hele EØS-området, eller fradragsordningen kan avvikles.
ESA viser i sin grunngitte uttalelse i stor grad til EU-domstolens avgjørelse i sak C-318/07 Persche v Finanzamt Lüdenscheid. Saken omhandlet den tyske ordningen med skattefradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner som, i likhet med den norske ordningen, stilte krav om at organisasjonene hadde sete i landet. EU-domstolen la til grunn at kravet i den tyske skattelovgivningen om at de aktuelle frivillige organisasjonene måtte ha sete i Tyskland for at giver skulle få rett til fradrag for gave, innebar en restriksjon på den frie bevegelighet av kapital. Norge kan velge å stå på sitt standpunkt til tross for dommen i EU-domstolen, men dette innebærer en prosessrisiko. Skal man være på den sikre siden i forhold til EØS-avtalen, må vi enten treffe beslutning om utvidelse av ordningen til tilsvarende organisasjoner innenfor EØS-området eller avvikling av fradragsordningen.
En utvidelse av ordningen vil være krevende ut fra kontrollhensyn. Skattelovens krav om sete her i landet (dvs. norske organisasjoner) er bl.a. begrunnet med behov for kontroll med at organisasjonen oppfyller lovens vilkår på gavetidspunktet eller tidspunktet for forhåndsgodkjenning, og med at pengene er anvendt til det formålet som faller innenfor ordningen. Ettersom ikke-norske organisasjoner befinner seg i en annen jurisdiksjon, vil det bli mer utfordrende for skatteetaten å kontrollere om disse oppfyller vilkåret om nasjonalt omfang, og om det drives den form for aktivitet som faller inn under ordningen (eksempelvis kulturvern, vern av menneskerettigheter, omsorgs- eller helsefremmende arbeid for barn mv.).
Skatteetatens etterfølgende kontroll med om gavebeløp faktisk er benyttet til de ideelle formål som er lagt til grunn i godkjenningsfasen, vil også bli vanskeligere ettersom Norge ikke har kompetanse til å foreta stedlig regnskapskontroll i utlandet. Manglende mulighet for kontroll kan medføre at det gis fradrag uten at midlene blir brukt slik loven krever.
Ved en eventuell utvidelse antas det at utenlandske organisasjoner i tilfelle må følge det samme systemet for forhåndsgodkjenning og registrering i skatteetaten som gjelder for norske organisasjoner. På bakgrunn av det som er omtalt foran vil dette påføre skatteetaten både merarbeid og nye kontrolloppgaver.
En utvidelse av ordningen kan medføre et økende provenytap for staten etter hvert som utenlandske organisasjoner etablerer seg på det norske ”givermarkedet”. Ved en utvidelse kan det derfor etter en tid bli vanskelig å komme utenom innstramninger i ordningen, herunder reduksjon i maksimalt fradragsberettiget beløp.
Ved en eventuell avvikling av fradragsretten er det naturlig at organisasjoner som omfattes av dagens ordning vil frykte for reduserte gaveinntekter som følge av bortfall av skatteinsentivet for å yte gave. En vet imidlertid ikke med sikkerhet hvordan fradragsretten virker inn på selve giverviljen. Dersom det skulle bli bestemt å foreslå en avvikling av statsstøtten under dagens skatteordning, vil en foreslå kompensasjonstiltak for frivillig sektor.
Som nevnt har Regjeringen ennå ikke tatt stilling til hvordan man best kan møte ESAs krav om endring av den gjeldende fradragsordningen for gaver til frivillige organisasjoner. Norges idrettsforbund, den olympiske og paraolympiske komité, samt Frivillighet Norge har i brev av henholdsvis 26. mai 2010 og 27. mai 2010 bedt om Finansdepartementets vurdering av denne saken. I den fasen vi er i nå ser vi det som verdifullt at disse deltar i en dialog med Kulturdepartementet og Finansdepartementet om dette, og vi har derfor anmodet dem om å komme med deres vurderinger av saken.