Svar
Knut Storberget: 1. Gjeldende straffebestemmelser som rammer kjønnslemlestelser
I begrunnelsen for spørsmålet, nevner stortingsrepresentanten et eksempel der foreldre tar med sitt barn til opprinnelseslandet, der bestemoren får barnet omskjært. Som stortingsrepresentanten riktig påpeker, vil foreldrene kunne komme i straffansvar ved slike handlinger. Etter kjønnslemlestelsesloven § 1 første ledd tredje punktum er medvirkning straffbart. Foreldre som bidrar til at kjønnslemlestelse skjer, kan således straffes for medvirkning. Det kan etter omstendighetene også tenkes at foreldrenes unnlatelse av å beskytte barnet mot å bli omskåret av besteforeldrene må anses som straffbar medvirkning.
For ordens skyld nevnes også at norske statsborgere eller andre som hører hjemme her, også kan straffes for kjønnslemlestelse eller medvirkning til dette, dersom kjønnslemlestelsen eller medvirkningshandlingen er foretatt i utlandet, jf. straffeloven 1902 § 12 nr. 3 bokstav h. Siden kjønnslemlestelser oftest også vil rammes av straffelovens alminnelige bestemmelser om legemskrenkelser, vil også slike handlinger begått av utlendinger i utlandet i utgangspunktet kunne straffes etter kjønnslemlestelsesloven, jf. straffeloven § 12 nr. 4 bokstav a.
De alminnelige reglene om plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger vil også kunne komme til anvendelse. Kjønnslemlestelsesloven § 2 har en egen bestemmelse om avvergingsplikt som rammer yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn, samt forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. Andre, som for eksempel foreldre, er ikke omfattet av denne bestemmelsen, men har en plikt til å avverge nærmere oppregnede alvorlige straffbare handlinger etter straffeloven 1902 § 139. Som stortingsrepresentanten er kjent med, er denne plikten nylig skjerpet og klargjort, jf. Prop. 116 L (2009–2010) og Innst. 312 L (2009–2010) og lovvedtak 14. juni 2010. Lovendringene vil bli sanksjonert 25. juni 2010 og trer i kraft straks.
I dag er det et vilkår for avvergingsplikt at man har pålitelig (sikker) kunnskap om at handlingen er begått eller er i gjære. Plikten skjerpes nå slik at den inntreffer allerede hvor det fremstår som mest sannsynlig at handlingen vil bli begått. I tillegg lovfestes det at medvirkning rammes. Dette kan for eksempel være å overtale noen til å ikke melde fra om den straffbare handlingen. Videre tas det nå inn i lovteksten at taushetsplikt, uansett rettslig grunnlag, må vike for avvergingsplikten. Dette er kun en presisering av hva som allerede følger av gjeldende rett. Paragraf 139 utvides dessuten til å oppstille avvergingsplikt for flere alvorlige straffbare handlinger. Blant annet utvides plikten til å gjelde flere typer legemskrenkelser, da en nå vil ha plikt til å avverge legemsbeskadigelser som faller inn under straffeloven § 229 annet og tredje straffalternativ. Dette omfatter blant annet legemsbeskadigelser som har til følge en uhelbredelig ”Lyde, Feil eller Skade”. Dette må antas å medføre at en ofte vil ha en plikt til å avverge kjønnslemlestelser, siden det regelmessig må antas å være en overveiende sannsynlighet for at kjønnslemlestelsen har slike følger som nevnt ovenfor.
Videre kan jeg nevne at spesiallovgivningen har tilsvarende plikt, som lov om helsepersonell § 31. Det er sikker rett at kjønnslemlestelse omfattes av denne bestemmelsen.
Både strafferammene og normalstraffene for kjønnslemlestelser og legemsbeskadigelser etter straffeloven 1902 § 229 annet og tredje straffalternativ nå heves, jf. Prop. 97 L (2009–2010) og Innst. 314 L (2009–2010) og Stortingets vedtak 14. juni 2010. Også disse lovendringene sanksjoneres 25. juni 2010 og trer i kraft straks.
2. Arbeid for hindre kjønnslemlestelser
Politiets forebygging av kjønnslemlestelse skjer i første rekke ved å sørge for informasjons- og holdningsspredende tiltak innad i politiet og utad mot aktuelle miljøer. Videre har politiet samarbeid med etater og organisasjoner som kan tenkes å få informasjon om saker med mistanke om planlagt eller utført kjønnslemlestelse.
Når det gjelder informasjonsformidling internt i politiet har det blant annet vært avholdt et nasjonalt seminar for politiet i 2009 under tittelen ”Vold i nære relasjoner/æresrelatert vold” som særlig la vekt på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Temaet har også vært inkludert i kurs som avholdes for politiets familievoldskoordinatorer. Disse har ansvar for å videreformidle informasjon omkring temaet innad i sine respektive politidistrikt. Videre er temaet inntatt som eget kapittel i politiets veileder innen vold i nære relasjoner. Veilederen inneholder blant annet informasjon om fenomenet, aktuelle forebyggende tiltak samt utreisekontroll i forbindelse med mistanke. Politidirektoratet har, som ledd i oppfølgingen av tiltak 3 i Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse, utarbeidet retningslinjer for å nekte utstedelse eller inndra pass og reisebevis ved mistanke om utreise for å utføre kjønnslemlestelse. Videre informerer Politiets utlendingsenhet (PU) alle asylsøkere fra bestemte områder om norsk lov og forbudet mot kjønnslemlestelse. Som ledd i dette arbeidet må søkerne signere på at de har forstått informasjonen de er gitt.
Politiet er i stor utstrekning avhengig av tips fra utenforstående aktører for å avdekke kjønnslemlestelse. Som nevnt ovenfor under punkt 1 er det en rekke etater og organisasjoner som har en straffesanksjonert anmeldelses- og avvergeplikt overfor kjønnslemlestelse, jf. lov om forbud mot kjønnslemlestelse § 2. I tillegg vil en rekke aktører som helsevesen, skole, barnehage og politi ha meldeplikt til barnevernet ved mistanke om overgrep mot barn. Samarbeid mellom politiet og disse aktørene er derfor sentralt for både å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse.
Helsemyndighetene står i en særstilling når det gjelder å oppdage kjønnslemlestelse og evt. melde bekymring til barnevernet dersom de frykter at slikt har skjedd. Politiet har et godt samarbeid med både helsemyndigheter og barnevern i slike saker. Hvilket samarbeid og omfanget av samarbeidet, for eksempel rundt en medisinsk undersøkelse, vil avhenge blant annet av hvilken aktør som først mottar melding og hva som er foretatt av undersøkelser før politiet får melding.
Politiets rolle i forhold til skoler og barnehager vil i første rekke være å sørge for at det blir gitt informasjon omkring fenomenet, anmeldelses- og avvergeplikten samt utstrekningen av meldeplikten til barnevernet.