Skriftlig spørsmål fra Øyvind Håbrekke (KrF) til justisministeren

Dokument nr. 15:1489 (2009-2010)
Innlevert: 18.06.2010
Sendt: 21.06.2010
Besvart: 25.06.2010 av justisminister Knut Storberget

Øyvind Håbrekke (KrF)

Spørsmål

Øyvind Håbrekke (KrF): Det vises til enkeltsaker der problemstillingen er at det foreligger en rettskraftig dom om omsorgsovertakelse og familien flytter til utlandet med barnet før omsorgsovertakelsen. Barnevernet og politiet klarer ikke i samarbeid å lokalisere barnet og få gjennomført omsorgsovertakelsen.
Hvordan ser statsråden på mulighetene for å løse slike utfordringer slik at barna det gjelder kan ivaretas på en best mulig måte?

Begrunnelse

Et konkret eksempel: Barnet er 10 år gammelt og har spesielle behov. Hun er norsk statsborger. Fylkesnemda har enstemmig gjort vedtak om omsorgsovertakelse. Dommen er rettskraftig. I perioden mellom fylkesnemdas vedtak og tidspunkt for omsorgsovertakelse reiste familien til et land innenfor Schengen. Familien har sendt e-post til skolen om at datteren har begynt på skole der.
Barneverntjenesten har vært i kontakt med politiet og forelagt dem problemstillingen. De sier at de ikke kan gjøre noe fordi de ikke vet barnets (familiens) oppholdsadresse. Barneverntjenesten har også vært i kontakt med UDI og Interpol.
Barnevernet har søkt opp navnet via internett og funnet bestemorens adresse i utlandet. Barnevernstjenesten mener det er sannsynlig at familien oppholder seg der. Advokaten kjenner høyst sannsynlig til hvor familien oppholder seg.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Barnebortføring er et problem som opptar meg sterkt, og barns velferd ligger meg sterkt på sinnet. Denne regjeringen har arbeidet målrettet for å bedre barns vilkår på mange områder, inkludert barnebortføring til og fra Norge. Ingenting er viktigere enn å hindre at barn blir utsatt for vold eller andre overgrep.
Ifølge de registreringer vi gjør med hensyn til barnebortføringer var det begge foreldrene som bortførte barna i 11 % av sakene (Gjelder perioden 2006 – 2009.) Dette er i all hovedsak bortføring der barnevernet har overtatt omsorgen.
Barnevernet sørger for at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg. Alle kommuner skal ha en barneverntjeneste som utfører det daglige løpende arbeidet etter loven. Barneverntjenesten skal blant annet gi råd og veiledning, foreta undersøkelser, treffe vedtak etter loven eller forberede saker for behandling i fylkesnemnda og iverksette og følge opp tiltak.
Barnevernloven gjelder for de som oppholder seg i Norge. Dette innebærer at norske barnevernmyndigheter ikke kan utøve noen myndighet utenfor landets grenser. Dersom et barn forsvinner til utlandet før fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse for barnet, kan barnevernet ikke utøve noen myndighet overfor barnet eller dets foreldre. Dersom barnet forsvinner til utlandet etter at fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse for barnet, men før vedtaket om omsorgsovertakelse er iverksatt, stiller dette seg annerledes. Et vedtak om omsorgsovertakelse faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet (barnevernloven § 4-13). Fylkesnemndas leder kan forlenge fristen dersom særlige grunner tilsier det. En slik grunn kan være at barnet befinner seg på ukjent adresse. Så lenge fristen ikke er utløpt, kan barnevernet benytte seg av de samme metoder for tilbakelevering av barnet som en forelder kan benytte, jf. nedenfor. Dersom fristen ikke blir forlenget, vil barnevernet miste muligheten til å forfølge saken videre, så lenge barnet er utenfor landets grenser. En søknad om tilbakelevering av barnet vil dermed bortfalle. På grunn av fristen som løper er det viktig at barnvernet raskt melder fra til politi for etterlysning internasjonalt, samt fremmer sivil søknad om tilbakelevering gjennom Justisdepartementet eller Utenriksdepartementet.
Barnevernet vil bistå med nødvendig informasjon og ha et fortløpende samarbeid med politiet og departementet i disse sakene.
Norge er tilsluttet to internasjonale konvensjoner om barnebortføring; Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980. Begge konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven). Barnevernet skal, i likhet med en forelder hvis barn er bortført, gjennom Justisdepartementet, rette en henvendelse til vedkommende land om tilbakeføring av barnet, dersom vedkommende land er tilsluttet disse konvensjonene. I de tilfeller barnet er bortført til et ikke-konvensjonsland er det Utenriksdepartementet som bistår. De fleste saker etter Haag-konvensjonen løser seg etter noe tid, til barnets beste.
Det har vært et økt fokus på barnebortføringssaker i politiet de siste årene. Kripos er sentralt kontaktpunktet for norsk politi i barnebortføringssaker og er norsk politis bindeledd til utenlandske sentralmyndigheter. I 2008 ble det oppnevnt en egen kontaktperson for politi- og påtalemyndigheten i barnebortføringssaker. Formålet var blant annet å gi bistand til politidistriktene ved behov, øke kompetansen i politiet og være et bindeledd mellom politietaten og Justisdepartementet. På politiets nye fagportal (KODE - KompetanseDeling) som er tilgjengelig i alle politidistrikter er barnebortføring gitt stor prioritet. Her kan distriktene få råd og veiledning hvis de får en barnebortføringssak og er usikre på hva som kan gjøres.
Politiet har flere roller i en internasjonal barnebortføringssak. De bistår blant annet i forbindelse med lokalisering av ulovlig bortførte barn i den sivile saken etter Haagkonvensjonen. Formålet er å få lokalisert barnet slik at Justisdepartementet kan fremme begjæring om tilbakelevering av barnet til Norge. Tilsvarende gjelder ved bistand fra politiet ifm. etterlysninger til land utenfor Haagkonvensjonens virkeområde.
Å lokalisere et bortført barn kan være vanskelig. Dersom forelderen/foreldrene holder seg skjult kan det dessverre i noen tilfeller ta lang tid.
Videre har politiet en selvstendig rolle i barnebortføringssaker for så vidt gjelder etterlysninger av bortfører med sikte på pågripelse og utlevering til Norge for straffbart forhold (straffeloven § 216). Her er vi utenfor Haagkonvensjonens regler. For å kunne etterlyse noen med sikte på pågripelse og utlevering til Norge kreves en rettslig pågripelsesbeslutning (av bortfører).
I noen tilfeller kan man også få bistand av Kripos for å be om at barnet blir tatt i forvaring og tilbakeført til Norge. Også dette er utenfor Haagkonvensjonens regler. Dette tiltaket kan være aktuelt å benytte sammen med en etterlysning av bortfører med sikte på pågripelse og utlevering, eller tiltaket kan benyttes på selvstendig grunnlag. Det vil være opp til lokale myndigheter hvordan de responderer på en slik melding. Enkelte land vil be om en rettslig avgjørelse på fast bosted/daglig omsorg. En del land vil antagelig være tilbakeholdne med å tilbakeføre barnet uten at den sivile saken om tilbakelevering er behandlet, noe som ikke kan gjøres før man har lokalisert barnet.
Dersom det foreligger opplysninger om at barnet oppholder seg på en bestemt adresse, kan Kripos be politiet undersøke hvem som befinner seg på adressen. Enkelte land vil også oppsøke barnet og undersøke forholdene rundt barnet dersom det er grunn til bekymring for barnet. Avhengig av det enkelte lands regler, vil barnevernet i det andre landet kunne bli koblet inn for å ivareta barnet, eventuelt ta over omsorgen for barnet midlertidig. Enkelte land vil også kunne ilegge utreiseforbud for barnet/ foreldrene inntil søknaden om tilbakelevering er endelig avgjort.
Jeg kan forsikre representant Håbrekke om at barneministeren og jeg har et løpende samarbeid for å sikre barn trygge oppvekstvilkår.