Skriftlig spørsmål fra Erna Solberg (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1511 (2009-2010)
Innlevert: 23.06.2010
Sendt: 24.06.2010
Besvart: 28.06.2010 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Erna Solberg (H)

Spørsmål

Erna Solberg (H): Hva vil statsråden gjøre for å begrense omfanget av midlertidige stillinger for forskere i helseforetakene?

Begrunnelse

Det er utstrakt bruk av midlertidige ansettelser av forskere i helseforetakene. Eksempelvis er om lag 50 % av forskerne ved Oslo Universitetssykehus Radiumhospitalet ansatt i midlertidige stillinger. Dette kan være lovlig og nødvendig dersom prosjektene og finansieringen av forskningen er av midlertidig karakter. I følge Forskerforbundet benytter imidlertid helseforetakene midlertidige stillinger også i situasjoner der det verken er behov for dette eller rettslig adgang til å begrense varigheten av ansettelsen. Dette er uheldig, og kan svekke muligheten for å rekruttere de beste forskerne til viktig forskningsarbeid i Norge. Dersom Norge skal ha et fremtidsrettet og sterkt helseforskningsmiljø, må vi også sikre at helseforskere har rimelige arbeidsforhold.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: La meg innledningsvis slå fast at regjeringens politikk på dette området er klar; fast ansettelse skal være hovedregelen i arbeidslivet og midlertidige ansettelser skal begrenses.
Departementet har vært i kontakt med ledelsen i de regionale helseforetakene. Denne saken har blitt diskutert i det overordnede forskningsadministrative organet i Helse Sør-Øst og i samarbeidsorganet mellom Helse Sør-Øst og universitets- og høyskolesektoren. Tilbakemeldingene fra de regionale helseforetakene viser til at helseforetakene har relativt få stillinger fullstendig dedikert til forskning. De aller fleste har kombinerte stillinger mellom klinikk og forskning. De er ansatt på vanlige vilkår i henhold til regelverket. I den grad det benyttes midlertidige stillinger dreier det seg i stor grad om stillinger knyttet til ekstern finansiering, for eksempel stipendiater som er knyttet til tidsavgrensete prosjekter. I noen spesielt forskningsintensive miljøer i helseforetakene kommer i tillegg store deler av finansieringen fra eksterne midler etter søknad og konkurranse. De som ansettes ved bruk av eksterne midler, ansettes på bakgrunn av forventet lengde av den eksterne finansieringen. En del forskere i helsesektoren vil være fast ansatte som har permisjon fra en klinisk stilling for å forske. Helse Sør-Øst RHF har informert meg om at Oslo universitetssykehus HF vil foreta en særskilt gjennomgang av bruken av midlertidige forskerstillinger etter første postdoctorperiode.
Fordelene med dagens ordning er at det legges til rette for dynamikk og konkurranse ved at de beste forskerne får tildelt stipend og praksis er tilsvarende internasjonalt. Dersom en velger å endre praksis til større grad av faste ansettelser, kan det medføre hyppigere bruk av oppsigelser når ekstern finansiering uteblir. Det er derfor ikke gitt at endret ansettelsespraksis vil bedre jobbsikkerheten blant forskere i helseforetakene.
Jeg forutsetter at helseforetakene forholder seg til de lovregulerte rettighetene arbeidstakerne har enten de er fast eller midlertidig ansatt, herunder retten til å bli vurdert til fast stilling ved lang fartstid i midlertidig stilling.
Når det gjelder påstanden fra Forskerforbundet om at helseforetakene i utstrakt grad benytter midlertidige stillinger også der dette ikke er påkrevd, melder helseforetakene tilbake at de ikke er kjent med dette og at dette ikke har vært et tema i helseforetakenes dialog med Forskerforbundet.
For øvrig viser jeg til at Kunnskapsdepartementet har oppnevnt en arbeidsgruppe for å se på bruk av midlertidige stillinger i universiteter og høgskoler, et arbeid som også vil kunne være relevant for helsesektoren.