Skriftlig spørsmål fra Ketil Solvik-Olsen (FrP) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:1526 (2009-2010)
Innlevert: 25.06.2010
Sendt: 28.06.2010
Besvart: 05.07.2010 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Spørsmål

Ketil Solvik-Olsen (FrP): Norge har inngått avtale med Indonesia om støtte til regnskogbevaring for 6 milliarder kroner. Regnskogfondet har nå fastslått at avtalen har alvorlige mangler. Undertegnede er bekymret for langsiktigheten av regjeringens regnskogsatsing.
På hvilken måte sikrer statsråden at dette blir et langsiktig tiltak, som ikke bare bidrar til at regnskogen blir bevart akkurat de årene det kommer midler fra Norge, men også i et lengre perspektiv?

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Jeg hilser debatt rundt klima- og skoginitiativet velkommen, og er tilfreds med interessen som intensjonserklæringen med Indonesia har vakt.

Klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse og ødeleggelse av torvmyrer står for minst 15 % av de globale utslippene som forårsaker global oppvarming. Vi har ingen mulighet til å begrense den globale oppvarmingen til to grader over førindustrielt nivå – som er nødvendig for å unngå de verste skadevirkningene og klimaendringer som ikke lar seg stoppe - hvis vi ikke klarer å redusere disse utslippene. Reduserte utslipp fra skog er dessuten de mest omfattende og kostnadseffektive vi kan få til på kort sikt.

Avtaler med de viktigste skoglandene om reduserte utslipp kan legge grunnlaget for en ny og mer omfattende klimaavtale som inkluderer også disse utslippene. Det er nettopp målsetningen til det norske klima- og skoginitiativet, i tillegg til å støtte tiltak som verner om naturskog som også er viktig for fattigdomsbekjempelse, ivaretakelse av naturmangfold og livsopphold for mer enn en milliard mennesker.

Intensjonserklæringen vi nylig har inngått med Indonesia skal bistå Indonesia med å iverksette forpliktelsene de har påtatt seg om å redusere klimagassutslipp med 26 % for egen hjelp, og 41 % med internasjonal støtte. Det ligger stort politisk mot bak denne selvpålagte forpliktelsen, i et land der tømmer, papir og palmeolje er hjørnesteinsindustrier som sørger for arbeidsplasser og eksportinntekter. Den indonesiske forpliktelsen utgjør et vesentlig bidrag i kampen mot global oppvarming, spesielt med tanke på at Indonesia har de tredje største utslippene av klimagasser i verden, når utslipp fra skog tas med i bildet. 80 % av de indonesiske utslippene stammer nettopp fra avskoging, skogforringelse gjennom hogst, og drenering, brenning og oppdyrking av karbonrike torvmyrer.

Et av de viktigste tiltakene i intensjonserklæringen er et moratorium eller toårig opphold i utstedelse av nye konsesjoner for omgjøring av naturskog og torvmyrer til plantasjer. Som ledd i en bredt anlagt strategi for å redusere utslipp fra skog skal dette representere begynnelsen på en ny måte å utnytte skogen på, og en mindre karbonintensiv utviklingsmodell som reduserer klimagassutslipp fra avskoging på varig basis.

En ny klimaavtale med gjensidige forpliktelser mellom industriland og utviklingsland vil på sin side sikre at Indonesia har langsiktig interesse i å sørge for at utslippsreduksjonene blir varige, ettersom disse vil ligge til grunn for utbetalinger fra en framtidig skogmekanisme. Intensjonserklæringen med Indonesia vil gjennom kapasitetsbygging for måling og overvåkning av klimagassutslipp, reformer innenfor arealbruk og skogforvaltning, tiltak mot korrupsjon og styrket håndheving av lovverk legge forholdene til rette for at Indonesia kan trekke nytte av en skogmekanisme på et tidligere tidspunkt enn de ellers ville vært i stand til.

Intensjonserklæringen omfatter flere store gjennombrudd utenom moratoriet. Norge skal bare betale når Indonesia oppnår de avtalte resultater, i form av politiske reformer og konkrete utslippsreduksjoner. Pengene skal forvaltes av en internasjonalt anerkjent finansinstitusjon i henhold til strenge kriterier for miljø og sosiale forhold. Vi er enige om en timeplan for hva som skal føre til utbetaling fra Norge. Overvåking og rapportering av utslipp vil finne sted på nasjonalt nivå. Slik hindrer vi at vern i et område erstattes av hogst og utslipp i et annet.

Som i samarbeidene som allerede er inngått med Brasil og Guyana gir dette Indonesia sterk motivasjon for å legge om skogbruket i mer bærekraftig retning, redusere klimagassutslipp fra avskoging på varig basis og planlegge for en mindre karbonintensiv utviklingsmodell. Det resultatbaserte fokuset i intensjonserklæringen og klima- og skogsatsingen for øvrig kan sies å representere en ny tilnærming til et mer likeverdig utviklingssamarbeid.