Skriftlig spørsmål fra Per Arne Olsen (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1649 (2009-2010)
Innlevert: 01.09.2010
Sendt: 01.09.2010
Besvart: 10.09.2010 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Per Arne Olsen (FrP)

Spørsmål

Per Arne Olsen (FrP): Er ministeren fornøyd med Nav sin håndtering av denne saken, og er ministeren enig med uttalelsene fra Nav om at regelverket må endres for å gi Filip det tilbudet han fortjener, eller vil ministeren gripe inn å sørge for at Filip får et tilbud på linje med det Nav har gitt tilsagn om andre steder i landet?

Begrunnelse

Saken om Filip på 8 år, som mangler tilbud om bil som gjør at foreldrene kan frakte meg seg både Filip og hans elektriske rullestol har media skrevet om mange ganger i løpet av sommeren. Nav mener Filips foreldre kan få en henger å kjøre rullestolen på. Dette Nav-kontoret vurderer med andre ord denne saken annerledes enn andre Nav kontor behandler lignende saker ifølge FFO. Jeg er opptatt av at Nav skal likebehandle alle slike saker enten det er ved et kontor i vestfold eller Nordland, og at det blir gitt et skikkelig tilbud til denne pasientgruppen som det her er snakk om. Derfor vil jeg utfordre statsråden på å slå fast hvordan dette regelverket skal praktiseres.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Før jeg går inn på saken om Filip på 8 år, som har blitt gjenstand for oppmerksomhet i media i sommer, vil jeg gi en orientering om dagens regelverk når det gjelder stønad til trygdebil.

For å få stønad til bil, må inngangsvilkårene i folketrygdloven kapittel 10 og forskrift om stønad til motorkjøretøy være oppfylt. Disse er i hovedsak knyttet til funksjonsevne og transportbehov. Det må dokumenteres at bruker har en funksjonsnedsettelse som følge av sykdom, skade eller lyte som er av en slik karakter at bruk av offentlige transportmidler ikke med rimelighet kan forlanges. Videre kan det bare gis stønad dersom bruker har et transportbehov som ikke kan dekkes tilfredsstillende uten egen bil. Det vil si at alternative transportløsninger skal vurderes før stønad til bil.

Den forrige regjeringen gjorde i 2003 vesentlige endringer i bilforskriften, som innebar at det ble gjort et skille mellom såkalte gruppe 1- biler (vanlige personbiler) og gruppe 2-biler (spesialtilpassede kassebiler). Etter gjeldende regelverk er et av vilkårene for å ha rett til bil i gruppe 2 at man ikke er i stand til å komme seg inn og ut av bilen på egen hånd, uten å bruke heis eller rampe. Forskriften gir den enkelte saksbehandler lite rom for å utøve faglig skjønn. Dette gjelder særlig de strengere vilkår for tildeling av spesialtilpassede kassebiler. Man kan få stønad til tilhenger dersom man har behov for å frakte med seg større hjelpemidler, som for eksempel en rullestol. En eventuell endring av regelverket vil være en budsjettsak, og må vurderes opp mot andre nødvendige tiltak.

Hovedbegrunnelsen for omleggingen i 2003 var å få økte ressurser til oppfølging av de brukerne som har de tyngste funksjonsnedsettelsene, og det største behovet for spesialtilpasning av bilene sine. Omleggingen medførte også mer fleksibilitet for den brukergruppen som har behov for vanlige personbiler. Denne typen avgrensninger i regelverket vil imidlertid ofte føre til at det oppstår grensetilfeller som kan oppleves som urimelige eller lite praktiske for den enkelte. Det er et viktig prisnipp at like saker skal behandles likt. Samtidig skal alle saker vurderes individuelt, og tilsynelatende like saker kan derfor likevel ha forskjeller som gjør at utfallet blir forskjellig stønadsmessig.

Når det gjelder den konkrete saken om Filip og hans foreldre, har jeg innhentet opplysninger fra Arbeids- og velferdsdirektoratet som opplyser at familien søkte om trygdebil gruppe 2 første gang 1. november 2007. Søknaden ble avslått i vedtak av 28. november 2007, og ble påklaget 7. mars 2008. Avslaget ble opprettholdt i vedtak fra NAV Klage og anke Midt-Norge 4.juli samme år. Familien anket saken til Trygderetten den 14. august, som stadfestet avslagsvedtaket i kjennelse av 21. november 2008.

Det ble søkt på nytt om stønad til bil i gruppe 2 15. oktober 2009. 18. januar 2010 ble det fattet et vedtak om stønad til bil i gruppe 1, da familien ikke lenger disponerte egen bil som var yngre enn 11 år. Dette vedtaket ble påklaget 22. mars i år. Klagesaken ligger nå til vurdering innenfor det ordinære saksbehandlingssystemet hos Klage og Anke Midt-Norge, og er p.t. ikke ferdig behandlet. Jeg kan ikke instruere klageorganet i behandlingen av denne eller andre enkeltsaker.

Jeg tar problemstillinger knyttet til likebehandling og forutsigbarhet i saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten svært alvorlig, også på dette området. Bilstønadsområdet er et krevende område som stiller store krav til saksbehandlingskompetanse og har på bakgrunn av de manglene som har blitt avdekket i Arbeids- og velferdsetatens forvaltning av ordningen i de senere år, jfr. Riksrevisjonens dokument nr. 3:6 (2006-2007), vært gjenstand for en særskilt oppfølging. Manglene som ble påpekt i rapporten var i første rekke knyttet til likebehandling og skjønnsutøvelse, saksbehandlings- og leveringstid, oppfølging av brukere og sentral styring. På det tidspunktet ble bilsakene behandlet i alle 19 fylker i landet. Vedtak ble fattet i forvaltningsenheten i fylkene, og formidling ble foretatt på hjelpemiddelsentralene.

Arbeids- og velferdsdirektøren besluttet på bakgrunn av Riksrevisjonens rapport å sentralisere vedtak og formidling på bilområdet til fem bilsentre, med en samling av

både vedtaks- og formidlingssiden. Denne prosessen startet 1. juni 2009.

Brukerorganisasjonene har deltatt i arbeidet med omorganiseringen, og nye avtaler for levering av biler og for bilombygging foreligger. I tillegg til en reduksjon av antall vedtaksenheter er det innført enhetlige rutiner og det utarbeides periodevise kvalitetsrapporter der et av siktemålene er å avdekke forskjeller i praksis mellom enhetene. Direktoratet har opplyst meg om at samarbeidet mellom de fem bilsentrene legger til rette for en raskere og mer lik behandling av sakene, og at det blir lettere for direktoratet å følge opp kvaliteten og effektiviteten i saksbehandlingen når alt er på plass.