Svar
Knut Storberget: Jeg vil innledningsvis gjøre oppmerksom på at i Norge føres ingen offentlig statistikk over farlige episoder der mennesker eller andre dyr er blitt angrepet eller skadet av hund. Det noe begrensede tallmateriale differensierer heller ikke mellom hundraser. Justisdepartementet foretok en gjennomgang av avlivningspraksis av hund, samt mottatte opplysninger om skader voldt av hunder og atferdsrelaterte problemer hos hunder i forbindelse med arbeidet med hundeloven før dennes vedtakelse og ikrafttredelse i 2004, jf. Ot.prp. nr. 48 (2002-2003). Her fremkommer bl.a. at personskaderegisteret ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt oppgir en insidens på skader forårsaket av kjæledyr ved hjemmeulykker på seks per 10 000. Barn var mest utsatt. Den naturlig mest fremtredende skaden etter ulykke med eller angrep fra hund er bittskader. Landsestimatet er basert på 7,3 % av befolkningen som omfatter innhentede opplysninger fra alle personskader som kommer til behandling ved en del av landets sykehus og legevakter. Skader som er behandlet hos lege eller tannlege, og skader som ikke blir behandlet, er ikke registrert i dette registeret. Folkehelseinstituttets smittevernhåndbok for kommunehelsetjenesten 2010 kapittel 21 anslår at ca. 5 000 hundebitt årlig fører til legebesøk. For øvrig anser jeg det godt kjent at det i Norge har forekommet at hund har angrepet og drept barn. Hundehold i Norge har et stort omfang, og anslagsvis er det omkring 400 000 hunder. Det alt vesentlige av hundeholdet i Norge antas å være uproblematisk i forhold til omgivelsene. Hundeloven ble vedtatt bl.a. idet daværende regelverk hva gjaldt hund og hundehold ble ansett uoversiktlig, og et lite effektivt redskap til å motvirke de tilfelle av problematisk hundehold som også kan være et hverdagsproblem for mange mennesker, og som i ytterste konsekvens har ført til at hund har angrepet eller drept et barn. Hundelovens § 19 bestemmer således bl.a. at det uansett rase er forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, eller enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker og dyr. Videre ble det, bl.a. særlig ut fra behovet for å motvirke kamphundproblemene og for å unngå farlige følger av hundehold i visse typer miljøer i befolkningen, vedtatt å videreføre tilsvarende bestemmelser som i den tidligere Kamphundloven. Bestemmelser om bl.a. rasespesifikt forbud er således inntatt i forskriften til hundeloven. I forskriftens § 1 er det angitt seks hundetyper, og blandinger der en eller flere av disse er med, som forbys. Politidirektoratet har opplyst meg om at heller ikke politidistriktene fører statistikk som viser antallet tilfeller der de ulike hunderaser er involvert i farlige episoder med skade eller angrep på mennesker eller dyr. Det foreligger heller ikke eksakte tall som viser hvilke av de forbudte hunderasene som er innblandet i slike episoder. Manuelle tellinger gjort i syv politidistrikt (Romerike, Hedemark, Vestoppland, Nordre Buskerud, Haugaland og Sunnhordland, Sunnmøre og Helgeland politidistrikter) i anledning representantens spørsmål, viser at det fra hundeforskriftens ikrafttredelse i august 2004 er registrert 26 tilfeller der s.k. "farlige" hunder har vært involvert i episoder som nevnt. Av disse har amerikansk staffordshire terrier vært innblandet i 22 tilfeller, pitbullterrier i 3 tilfeller og tsjekkoslovakisk ulvehund i en episode. Politidirektoratet har videre opplyst at forholdet mellom de forskjellige hunderasene stemmer overens med det inntrykk Politidirektoratet sitter med basert på erfaringer fra klagesaksbehandlingen. Avslutningsvis viser jeg til tidligere spørsmål fra stortingsrepresentant Asmyhr som berører temaet om farlige hunder og mine svar i den forbindelse. Jeg vil som tidligere også understreke at jeg ser problematikken med forbud av enkelte hunderaser, og jeg mener hjemmelen til å forby hunderaser må brukes med varsomhet og kun i tilfeller hvor dette er strengt nødvendig. Jeg mener likevel at påviste genetiske eller sosiologiske forhold kan nødvendiggjøre og begrunne et raseforbud for et begrenset antall. Jeg ser imidlertid ikke på det nåværende tidspunkt noe behov for å endre raseforbudet i hundeforskriften.