Skriftlig spørsmål fra André Oktay Dahl (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:23 (2010-2011)
Innlevert: 04.10.2010
Sendt: 05.10.2010
Besvart: 13.10.2010 av justisminister Knut Storberget

André Oktay Dahl (H)

Spørsmål

André Oktay Dahl (H): Støtter statsråden sin partifelle Jan Bøhlers syn på behovet for oppdateringen av lovverket om straffbarhet av terrorplanlegging begått av enkeltpersoner, og hvilke feilvurderinger ble i så fall – etter statsrådens oppfatning – gjort fra Arbeiderpartiets side ved de tidligere endringer av denne straffebestemmelsen?

Begrunnelse

Arbeiderpartiets justispolitiske talsmann, Jan Bøhler, uttalte følgende til Aftenposten den 4. oktober:

”Jeg tror det er behov for oppdatering av lovverket. Det kan få like tragiske konsekvenser at enkeltpersoner planlegger terrorhandlinger, og det er vanskeligere å avdekke enn når flere gjør det sammen”.

I løpet av de siste ti årene har terrorlovgivningen blitt endret flere ganger. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn til i fjor vår for å finne Stortingets grundige behandling av den nye straffeloven, hvor forberedelseshandlinger til terror ble straffbelagt hvis det blant to eller flere gjerningspersoner er inngått forbund om dette.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Terrorisme er en form for alvorlig kriminalitet, som må bekjempes på rettstatens grunn, med rettsstatens midler og innenfor de rammene som menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsgarantier trekker opp. Innenfor disse skrankene må strafferetten utformes slik at den er rustet til å møte de trusler som vårt samfunn kan møte. Regjeringen har derfor en løpende vurdering av behovet for å innskjerpe lovgivningen, for å fange opp handlinger som burde vært straffbare. I forbindelse med arbeidet med straffeloven 2005 ble straffansvaret for terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger grundig behandlet, se særlig Ot.prp. nr. 8 (2007–2008). På flere punkter ble lovgivningen oppdatert og skjerpet. Den norske terrorlovgivningen er i all hovedsak like streng som den tilsvarende lovgivningen i andre europeiske land. Dette skyldes blant annet omfattende internasjonale forpliktelser på området. Aftenpostens redegjørelse 4. oktober 2010 gir derfor etter mitt syn et feilaktig bilde av de norske straffebestemmelsene som rammer terrorhandlinger, ved at faktaboksen om regelverket kun omtalte straffeloven 1902 § 147 a tredje ledd som setter straff for forbund om å begå terrorhandlinger. Dette er kun en av flere straffebestemmelser som rammer terrorhandlinger og handlinger som kan tjene som forberedelser til slike handlinger: Etter straffeloven 1902 § 147 a er det straffbart å begå terrorhandlinger, medvirke til å begå terrorhandlinger, eller true med å begå terrorhandlinger. Medvirkning kan også være psykisk medvirkning. Forsøk på terrorhandlinger er også straffbart. I tillegg er det altså straffbart å planlegge eller forberede terrorhandlinger ved å inngå forbund om å begå terrorhandlinger. Etter straffeloven 1902 § 147 b er det straffbart å samle inn penger for å finansiere terrorhandlinger. Det er straffbart å stille penger eller andre midler til rådighet for terrororganisasjoner eller en enkelt terrorist som begår eller planlegger å begå terrorhandlinger. Stortinget vedtok senest i 2008 en ny bestemmelse (straffeloven 1902 § 147 c) som gjør det straffbart å oppfordre, rekruttere og gi opplæring til terrorhandlinger. Dette utgjør en ytterligere innskjerping og presisering i forhold til tidligere lovgivning. Straff etter denne bestemmelsen stiller ikke like strenge krav til tilknytning til konkrete terrorhandlinger. Straffeloven 1902 § 104 a setter straff for den som danner, leder eller deltar i en privat organisasjon av militær karakter. Det er også straffbart å danne eller delta i en forening som har til formål ved sabotasje eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen dersom foreningen "har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler". Dette vil kunne omfatte terrororganisasjoner, se Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme - gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september 2001) punkt 3.3. Det generelle utgangspunktet i norsk rett er at det ikke er straffbart å forberede straffbare handlinger, men det er straffbart å forsøke å begå straffbare handlinger. Enkelte forberedelseshandlinger er likevel så farlige eller skadelige at de er gjort straffbare gjennom egne straffebud, for eksempel setter straffeloven 1902 § 161 straff for den som anskaffer, tilvirker eller oppbevarer skytevåpen, våpendeler, ammunisjon, sprengstoff eller særlig utstyr for å tilvirke eller anvende slike gjenstander, i den hensikt å begå en forbrytelse. Straffbart forsøk foreligger som kjent når gjerningspersonens har forsett om en fullbyrdet handling, og foretar noe som leder direkte mot utføringen, jf. straffeloven 2005 § 16 og straffeloven 1902 § 49. Regjeringen vil fremme forslag om endringer i terrorlovgivningen dersom trusselbildet i tiden fremover tilsier det. I kjølvannet av den senere tids debatt om kriminalisering av forberedelser som enkeltpersoner foretar og som kan lede til en terrorhandling, vil jeg imidlertid legge til at det er forbundet med klare betenkeligheter å utvide straffansvaret i denne retningen. Jo lenger man går i å belegge med straff handlinger som er av en dagligdags karakter, jo mer sentral blir en vurdering av personens sinnelag – hvilke tanker og formål vedkommende hadde da han foretok handlingen. Å kjøpe en kniv kan inngå i forberedelsene til en terrorhandling, men om den skal bedømmes som det og kunne straffes, avhenger av hva personen som kjøpte kniven da hadde i sine tanker. Det reiser rettssikkerhetsmessige utfordringer å legge så stor vekt på bevisvurderinger av subjektive, ikke-konstaterbare forhold. Med de strenge beviskrav som hersker på strafferettens område, vil straffansvaret her dessuten kunne bli lite effektivt, fordi det uten en tilståelse vil være vanskelig å bevise at knivinnkjøpet i eksemplet ovenfor ikke hadde et lovlig formål. Erfaringer fra tidligere utredningsarbeid underbygger dette. I arbeidet med Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) ble det sendt på høring et forslag om straffansvar for planlegging og forberedelse til terrorhandlinger generelt, og ikke bare for inngåelse av forbund. Forslaget møtte sterk motstand under høringen, blant annet gikk Dommerforeningen og Riksadvokaten imot en slik regel under henvisning til de rettssikkerhetsmessige betenkelighetene den reiser. Straff for planlegging som ikke har kommet så langt at den har gitt seg utslag i et forbund eller handlinger som leder direkte mot utføringen, og derfor ikke har overskredet grensen for straffbart forsøk, reiser flere av de samme utfordringene. Jeg vil tilrå at man ikke, på grunnlag av enkeltsaker, danner seg en oppfatning av lovendringsbehov uten å ta disse dilemmaene i betraktning.

For øvrig vil en rekke andre tiltak enn lovtiltak være sentrale i kampen mot terrorisme, og jeg kan forsikre representanten om at regjeringen har stort fokus på dette arbeidet. For eksempel foreslår regjeringen å øke rammene til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) med 20 millioner kroner neste år.