Skriftlig spørsmål fra Robert Eriksson (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:95 (2010-2011)
Innlevert: 14.10.2010
Sendt: 15.10.2010
Besvart: 25.10.2010 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Robert Eriksson (FrP)

Spørsmål

Robert Eriksson (FrP): Jeg viser til en henvendelse der en funksjonshemmet arbeidstaker vil jobbe 50 %. Arbeidsgiver har tilbudt seg å tilrettelegge arbeidsplassen iht. bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven. Skatteetaten har svart at det ikke finnes unntak i loven for å frita arbeidsgiver for arbeidsgiveravgift og fradrag for merverdiavgift, og at bilen må anses som en firmabil.
Vil statsråden gjøre nødvendige endringer i skatteloven slik at tilretteleggingstiltak på arbeidsplassen fritas for beskatning?

Begrunnelse

Regjeringen og partene i arbeidslivet ble 24. februar 2010 enige om å videreføre, og videreutvikle IA-avtalen for å forebygge utstøing og frafall i arbeidslivet. Ett av målene er å tilrettelegge for at flere med nedsatt funksjonsevne skal komme ut i arbeid. Mange er avhengig av transport for å komme seg til og fra arbeidsplassen. Pga en alvorlig sykdom har N.N blitt betydelig bevegelseshemmet, og er derfor avhengig av bil for å kunne klare å være i jobb. Hans målsetting er å være i 50 % jobb. Arbeidsgiver har tilbudt seg å tilrettelegge arbeidsplassen iht. Arbeidsmiljølovens § 4-(2) bokstav b) ved å stille bil og parkeringsplass til disposisjon. Forutsetningen for dette er at arbeidsgiver ikke belastes med arbeidsgiveravgift (aga) og at fradrag for merverdiavgift (mva)innvilges. I den forbindelse har han søkt skatteetaten om en bindende forhåndsuttalelse om at tilretteleggingen ikke blir betraktet som en alminnelig firmabil og at arbeidsgiver ikke blir belastet med aga og mva for tilretteleggingen. Svaret fra skattemyndighetene er følgende:

"at det ikke er noen unntak fra hovedregelen i skattelovens § 5-13 for biler som er stilt til rådighet av arbeidsgiver for ansatte som av helsemessige årsaker har spesielle transportbehov, som en tilrettelegging for funksjonshemmet arbeidstaker etter arbeidsmiljølovens regelverk, finnes dog ikke".

Arbeidsgiver må selv søke om fritak for de omtalte avgifter for å få en bindende uttalelse.
Skattemyndighetene svarer følgende:
"for merverdiavgiftens vedkommende skal det imidlertid bemerkes at inngående avgift knyttet til personbiler, som man antar det her vil være tale om, kun kan fradragsføres når bilen er brukt som salgsvare, i persontransport mot vederlag eller bilutleie, jf mva § 8-4. Annet bruk av personbil gir, av regeltekniske årsaker, aldri grunnlag for fradragsføring av inngående mva. knyttet til bil".

Rigide skatteregler gjør det vanskelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å komme ut i jobb, samtidig som det blir dyrt og krevende for arbeidsgiver å kunne tilrettelegge for å beholde og rekruttere arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Enhver fordel mottatt av arbeidsgiver anses i utgangspunktet å være skattepliktig inntekt, jf. skatteloven § 5-1. Det gjelder også mottak av fri bil dekket av arbeidsgiver, jf. skatteloven § 5-13. Det er privatfordelen av å ha fått bil til disposisjon, også til kjøring privat, som utgjør den skattepliktige fordel. Fordelen av den private bruken av bilen arbeidsgiver har stilt til disposisjon for arbeidstaker, skattlegges etter en standardregel som er basert på et beregningsgrunnlag med utgangspunkt i bilens listepris i Norge som ny på tidspunktet for førstegangsregistrering. Dette sjablonregelverket har ingen unntak fra beskatningsplikten for skattytere med særskilt behov for bil i yrket el. Fordelen ved fri bil til privatbruk er også i utgangspunktet den samme om den ansatte har nedsatt funksjonsevne.

Derimot finnes det ulike ordninger innenfor trygdesystemet som er ment å ivareta de særskilte behov som kan oppstå for personer med nedsatt funksjonsevne. Det finnes en rekke ordninger som er innrettet på å styrke funksjons- og yrkeshemmedes deltakelse i arbeidslivet, jf. nedenfor.

Ordningen med stønad til trygdebil i arbeidslivet (folketrygdlovens § 10-5) er til for at brukere med funksjonsnedsettelser skal kunne stå i arbeid, eller kunne ta arbeid, dersom man fyller vilkårene for stønadstypen. I denne sammenheng må det presiseres at det er satt noen absolutte grenser for stønadsordningen. Dette går blant annet på brukers alder, kjøretøyets alder og hvilken øvre inntekt man kan ha før stønaden ikke kommer til utbetaling. I denne sammenheng bemerkes at ordningen består av et tilskudd til motorkjøretøy, og er ikke ment som noen fullfinansiering. Trygdebil er for øvrig en individuell ordning, og slikt tilskudd kan ikke gå til arbeidsgiver.

Utover dette kan den enkelte få grunnstønad til transport. Det er løpende ekstrautgifter til transport som kan danne grunnlag for tildeling av grunnstønad. Når en skal vurdere om det foreligger ekstrautgifter til transport, må det først klarlegges om vedkommende har behov for annen type transport enn tidligere, og om dette medfører ekstrautgifter. Dersom en ikke kan sammenligne vedkommendes tilstand før og nå, må det sammenlignes med hva ”friske personer” vanligvis benytter til samme formål.

Det gis ikke grunnstønad til anskaffelse av bil. Privat bil er i dag et svært vanlig transportmiddel i Norge, og det må derfor vurderes om bruk av egen bil faktisk medfører en ekstrautgift for vedkommende. I så fall er det disse ekstrautgiftene som kan dekkes. Vurderingen her vil være om sykdommen medfører høyere løpende ekstrautgifter til transport enn før sykdommen inntraff.

Det finnes videre en prøveordning med arbeids- og utdanningsreiser, hvis formål er å dekke de hullene som i dag finnes i de etablerte ordningene. Formålet er å unngå at funksjonshemmede må takke nei til utdannelse eller arbeid på grunn av manglende transporttilbud. Dette betyr at forsøket ikke skal erstatte eksisterende ordninger, men være et supplement. Et av vilkårene for å få dette, er at vedkommende må ha varige forflytningsvansker og ikke kan reise til og fra arbeids- eller utdanningsstedet med offentlige kommunikasjonsmidler. Alternativt må reisen medføre så store belastninger for vedkommende at det ikke er rimelig å forlange at han/hun skal bruke offentlige kommunikasjonsmidler.

For nærmere konkrete opplysninger om de ulike ordningene, bør bruker henvende seg til sitt lokale NAV-kontor. Ovennevnte stønadsordninger regnes ikke som skattepliktig inntekt, jf. skatteloven § 5-43 første ledd bokstav d nr. 4.

Det er mitt syn at offentlig støtte til tilrettelegging mv. for arbeidstakere med særskilte helsemessige behov, best kan ivaretas gjennom slike stønadsordninger som her er nevnt. Disse ordningene er utformet og har et omfang ut fra en helhetlig vurdering innenfor trygdesystemet. Eventuelle begrensninger i ordningene må således ses som et uttrykk for at ressursene er begrenset, og at det må foretas prioriteringer. Kanalisering av offentlige tilskudd via trygdemyndighetene sikrer videre at vurderingene av om den enkelte kvalifiserer til slik støtte, foretas av myndigheter med faglige forutsetninger til å vurdere om de helsemessige vilkår er oppfylt.

En eventuell støtte til tilretteleggingstiltak via skattesystemet, her i form av unnlatt beskatning av en privatfordel ved privat bruk av firmabil mv. på grunn av helsemessige forhold, vil ikke nødvendigvis tilfalle de samme grupper som anses berettiget etter ordningene i trygdesystemet. Bl.a. vil et slikt fritak bare være til gavn for arbeidstakere som har en arbeidsgiver som er villig til, og har økonomisk anledning til, å gjennomføre slike tilretteleggingstiltak. Videre vil ligningsmyndighetene ikke ha de nødvendige faglige kvalifikasjoner til å kunne vurdere om de helsemessige forutsetningene for et slikt skattefritak er oppfylt. Det vil også være vanskelig lovteknisk og i praksis å foreta avgrensningen mellom dem som kvalifiserer til å få lettelse i firmabilbeskatningen, og dem som faller utenfor, slik at skattesystemet kompliseres ytterligere.

Jeg presiserer for ordens skyld at tilretteleggingstiltak på arbeidsplassen, herunder spesiell transport på tjenestereiser mv., ikke vil være skattepliktig. Her er det imidlertid spørsmål om det skal gis fritak fra skatteplikten for den fordel det er å disponere arbeidsgivers bil for private formål, utenom tjenestereisene.

Når det gjelder merverdiavgiften, er det en generell forbruksavgift på omsetning av varer og tjenester som har til formål å skaffe inntekter til staten. Fradragsretten er som utgangspunkt etter merverdiavgiftsloven § 8-4 første ledd avskåret fra inngående avgift på anskaffelse, vedlikehold, bruk (herunder leie/leasing) og drift av personkjøretøy, herunder varebil klasse 1 og campingtilhenger, selv om anskaffelsen er til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Det foreligger tre unntak fra denne hovedregelen, nemlig for personkjøretøy anskaffet som salgsvare, til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet eller som middel i personbefordring mot vederlag. Hovedregelen er altså at inngående merverdiavgift på anskaffelse og drift av personkjøretøy ikke er fradragsberettiget. Dette gjelder uten hensyn til bruken av kjøretøyet. Regelen er begrunnet i de betydelige kontrollproblemer som gjør seg gjeldende overfor privat bruk av personkjøretøy.

I utgangspunktet mener jeg at støtte til å avhjelpe helsemessige utfordringer hører hjemme i trygdesystemet. Dette sikrer at de nødvendige prioriteringer som må foretas mellom ulike grupper kan gjøres på en best mulig måte. Skattesystemet vil være langt mindre treffsikkert, og det kan lett oppstå bl.a. administrative og fordelingsmessige utfordringer. Jeg mener derfor at skattesystemet ikke er egnet til å ivareta behovene til arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne. Etter dette vil jeg ikke gå inn for å endre skattereglene om fri bil dekket av arbeidsgiver.