Skriftlig spørsmål fra Øyvind Vaksdal (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:175 (2010-2011)
Innlevert: 27.10.2010
Sendt: 28.10.2010
Besvart: 05.11.2010 av justisminister Knut Storberget

Øyvind Vaksdal (FrP)

Spørsmål

Øyvind Vaksdal (FrP): Vil justisministeren ta de nødvendige grep som skal til for at politiet skal få tilgang til førerkortregisteret og muligheten til å hente ut foto fra registeret?

Begrunnelse

Det har ved en rekke anledninger vært fokusert på politiets manglende tilgang til førerkortregisteret. Det er hevet over tvil at adgang til registeret i mange tilfeller vil være til betydelig hjelp i politiets arbeide.
Under en høring i Stortinget 11. oktober om politiets innsats mot organisert kriminalitet hevdet politimester Truls Fyhn i Troms politidistrikt blant annet:

"Det er også en del av det totale bildet at vi i kjøretøyer ikke har tilgang til data. Fremtiden er at det skal være tilgang til politiets systemer i kjøretøyene, i tillegg til at systemene skal virke og være effektive og gode. I tillegg er det noen eiendommeligheter. Vi få f.eks. ikke lov til å gå inn i førerkortregisteret og hente ut foto av folk - for meg, må jeg si, en helt uforståelig affære".

Det skrikende behovet for nye datasystemer i politiet er velkjent, og dette skaper hver eneste dag vanskeligheter for et effektivt politiarbeide. At man i tillegg har et regelverk som eksempelvis hindrer politiet tilgang til å hente ut foto fra førerkortregisteret er imidlertid komplett ubegripelig. Man kan ved enkle grep og uten de store kostnader endre dette, noe som vil være til stor hjelp for politiet.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Innledningsvis ønsker jeg å nevne at førerkortregisteret sorterer under Samferdselsdepartementet, men siden spørsmålet relaterer seg til politiets tilgang til opplysninger finner jeg likevel grunn til å besvare spørsmålet.

Utlevering av opplysninger fra offentlige organer til politiet reguleres dels av taushetspliktsbestemmelser og dels av personvernlovgivningen. Disse bestemmelsene er gitt for å verne om borgernes privatliv og personvern. Et grunnleggende prinsipp innenfor den generelle personvernlovgivningen er at opplysninger som er innhentet til et bestemt formål i utgangspunktet ikke skal brukes til et annet formål. Dette gjelder imidlertid ikke unntaksfritt. Således er det nettopp gjerne politiets kriminalitetsbekjempende arbeid som begrunner at man gjør unntak fra de nevnte reglene, idet det må sies å være allment anerkjent at hensynet til personvernet må vike for hensynet til kriminalitetsbekjempelsen. På den annen side kan heller ikke dette gjelde unntaksfritt.

Jeg har til en viss grad forståelse for at det umiddelbart kan fortone seg som ”komplett ubegripelig”, slik representant Vaksdal uttrykker det, at politiet ikke skal få utlevert opplysninger fra for eksempel førerkortregisteret for å kunne identifisere fartsovertredere. Denne problemstillingen er imidlertid atskillig mer sammensatt enn hva man kan få inntrykk av ved første øyekast.

For det første står vi her overfor den vanskelige balansegangen mellom hensynet til personvern contra hensynet til kriminalitetsbekjempelse, og for det annet står vi overfor spørsmålet hvilke verktøy politiet skal gis for å kunne bekjempe kriminalitet. For å illustrere det sistnevnte kan det nevnes følgende sammenligning. Politiet fører registre som inneholder en rekke personopplysninger, herunder også biometriske opplysninger. Felles for disse registrene er at de personer som er registrert der, er personer som enten er under etterforskning eller som har blitt domfelt for en straffbar handling. Videre kan politiet fritt søke i disse registrene for å oppklare kriminalitet – helt uavhengig av hvor alvorlig den er. Derimot har politiet ikke adgang til å innhente og registrere slike opplysninger av borgere som ikke er mistenkt og senere domfelt for en straffbar handling, fordi dette ville bli ansett som et ulovlig inngrep og en alvorlig krenkelse av personvernet. Samtidig vet vi at borgerne i større og større grad må gi fra seg personopplysninger, herunder biometriske opplysninger, som for eksempel i forbindelse med utstedelse av pass og førerkort, og som også blir innført i et register.

Disse registrene er opprettet til et helt annet formål enn kriminalitetsbekjempelse, og borgerne må da kunne forholde seg til at opplysningene i utgangspunktet bare brukes til det formålet de ble innhentet for, med mindre noe annet er uttrykkelig hjemlet i lov, og derav også kjent for borgerne når de avgir informasjonen.

Dersom man ville tillate at politiet gis fri tilgang til registre som er opprettet til et helt annet formål enn kriminalitetsbekjempelse, ville det i realiteten være det samme som å gi politiet adgang til å føre et register over tilnærmet samtlige borgere. Selv om et slikt register utvilsomt hadde vært et meget nyttig verktøy for politiet, tror jeg at de fleste er enige i at en slik utvikling ikke er ønskelig.

For ordens skyld vil jeg nevne at politiet i medhold av straffeprosessloven har adgang til å innhente bevis dersom vilkårene der er oppfylt, noe som også omfatter utlevering av opplysninger. I tillegg finnes det andre hjemler som åpner for at politiet kan utlevere opplysninger fra registre som er opprettet til et annet formål. Et eksempel på dette er utlendingsloven § 100, hvoretter det kan registreres fingeravtrykk og fotografi av utlendinger. I henhold til bestemmelsens annet ledd siste punktum kan politiet bruke registeret i forbindelse med etterforskningen av en eller flere handlinger som samlet kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder.

I forbindelse med kampen mot bekjempelse av grensekryssende kriminalitet har EU vedtatt en rekke rettsakter som sikrer utveksling av opplysninger, herunder også at politiet gis tilgang til registre som ble opprettet til et annet formål. Et eksempel på dette er politiets tilgang til visuminformasjonssystemet (VIS), som i Norge ble gjennomført i utlendingsloven § 102 e. Vilkåret for politiets tilgang er imidlertid at opplysningene i vesentlig grad vil bidra til å bekjempe terrorhandlinger eller andre alvorlige straffbare handlinger.

Begge disse eksemplene illustrerer at hensynet til kriminalitetsbekjempelsen har ført til at politiet kan få utlevert opplysninger fra registre som er opprettet til et annet formål, men det er viktig å merke seg at eksemplene også illustrerer at det stilles krav til lovbruddets alvorlighetsgrad for at det åpnes for slik tilgang.

Det representanten spør om er om man bør innføre en hjemmel som åpner for at politiet kan få utlevert opplysninger uavhengig av lovbruddets alvorlighetsgrad. Før man eventuelt foreslår en slik regelverksendring for ett konkret register – må man vurdere om det er grunn til å operere med forskjellige vilkår hva gjelder politiets adgang til å få utlevert opplysninger fra de ulike personregistre. En slik vurdering forutsetter blant annet en kartlegging av hvilke registre som i så måte er aktuelle, hvilke kategorier opplysninger registrene inneholder og om politiets behov tilsier at man åpner for at opplysningene kan brukes til andre formål enn det de er innhentet for. En slik kartlegging vil jeg gjennomføre og foreta en vurdering av de aktuelle registrene etter det, samtidig som dette arbeidet vil bli sett i sammenheng med utarbeidelsen av forskriften til politiregisterloven som nå er under arbeid i Justisdepartementet.