Skriftlig spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til justisministeren

Dokument nr. 15:327 (2010-2011)
Innlevert: 18.11.2010
Sendt: 18.11.2010
Besvart: 29.11.2010 av justisminister Knut Storberget

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Spørsmål

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): NRK meldte torsdag 18. november at 2000 mindreårige ble plassert i glattcelle i 2009.
Har justisministeren kjent til omfanget av denne praksisen lenge, og hvilke tiltak vil regjeringen sette i verk for å sikre disse barna en forsvarlig behandling?

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Innledningsvis vil jeg understreke at jeg har en nullvisjon når det gjelder barn i fengsel. Den samme tanken ligger til grunn for å være tilbakeholden med bruken av politiarrest overfor barn og - ikke minst - sikre at oppholdet i arresten/glattcellen blir så kort som mulig.

Jeg er imidlertid enig i at vi fortsatt har store utfordringer, men presiserer at bruk av politiarrest inngår i det pågående arbeidet med å følge opp NOU 2008:15 Barn og straff. Det skal fremmes en lovproposisjon for Stortinget til våren med konkrete forslag, sammen med en meldingsdel som behandler Regjeringens satsing når det gjelder helhetlig bekjempelse av barne- og ungdomskriminalitet, herunder bruk av politiarrest.

Når det gjelder spørsmålet om arrest påpeker de fleste høringsuttalelsene at det fortsatt vil være nødvendig å pågripe og plassere barn i arrest i enkelte situasjoner, men at det skal begrenses så langt som mulig. Det er da avgjørende å få på plass et forutsigbart og forpliktende samarbeid med barnevernet i de enkelte sakene der barn har begått så alvorlig kriminalitet at de utgjør en risiko både for seg selv og andre. Jeg samarbeider med barneministeren for å finne gode løsninger på disse utfordringene.

For å forhindre lange opphold i politiarrest vurderer vi imidlertid å innføre en særregel for barn under 18 år, slik at det innen 24 timer må finnes en løsning - enten løslatelse, et egnet oppholdssted eller fremstilling for varetektsfengsling, eventuelt med forslag til bruk av surrogat.

For å kunne redusere bruken av politiarrest for barn, kreves bedre oversikt over hvor mange barn som faktisk sitter i politiarrest, på hvilket grunnlag de er brakt inn og oppholdets varighet. Justisdepartementet ba derfor Politidirektoratet om et møte i august for å drøfte hvilke tiltak som kunne settes i verk umiddelbart. Det ble enighet om følgende satsing:

1. Monitorere omfanget av mindreårige i arrest. Informasjonen dette vil gi oss vil være et viktig kunnskapsgrunnlag for det forebyggende og tverrfaglige samarbeidet knyttet til barne- og ungdomskriminalitet, og for praksisen vedrørende mindreårige i arrest.

2. Vurdere hvordan politiarresten kan utstyres når det er et barn som settes inn, slik at barn plasseres i en celle som er utstyrt på en forsvarlig og human måte, og det legges til rette for at barnet får tilgang på voksenkontakt som dekker behovet for nødvendig omsorg.

Jeg vil forøvrig legge til at diskusjonen om bruk av politiarrest eller ”glattcelle” kan være noe unyansert i det den ofte tilslører årsakene til at politiet faktisk tar hånd om mindreårige. Politiet har hjemmel (og plikt) til å innbringe personer, også barn, etter reglene i politiloven. Dette gjelder blant annet tilfeller hvor barnet er ute av stand til å ta vare på seg selv, for eksempel på grunn av rus, eller hvor det er nødvendig for å håndheve den offentlige ro og orden. Politiet vil også kunne iverksette inngrep overfor barn som påtreffes under omstendigheter som klart kan innebære alvorlig fare for barnets helse eller utvikling, og hvor politiet vil måtte handle som et resultat av fravær av foresatte eller andre myndighetsorganer.

I en del tilfeller vil politiet også måtte ta hånd om barn som et ledd i bistanden til andre myndigheters virksomhet. Manglende inngrep fra politiets side kan representere et større problem, også for de barna det gjelder, enn at politiet handler i en gitt situasjon.

Når barn innbringes eller pågripes i en situasjon som er omfattet av politiets handleplikt, kan arrest eller ”glattcelle” være eneste mulige oppholdssted i praksis, dersom de ikke svært raskt hentes av foresatte eller barnevernet. Opphold i politiarresten er en midlertidig løsning i påvente av ulike tiltak, som hjemkjøring, kontakt med foresatte, avhør, undersøkelser og eventuell løslatelse, samt eventuell beslutning om vedkommende skal fremstilles for varetekt og ventetid før slik fremstilling kan skje.

Jeg er av den oppfatning at bruk av politiarrest for barn skal begrenses til et absolutt minimum, både med hensyn til antall barn og lengden på oppholdet. For de barn der opphold i arrest ikke kan unngås, skal barnas særlige rettigheter og behov knyttet til det faktum at de er barn ivaretas under oppholdet. Forutsetningen for å redusere antall barn i politiarrest, samt lengden på oppholdet der, er imidlertid at det foreligger alternativer. Dette krever tett og forpliktende samarbeid mellom politi, barnevern, helsevesen og andre.