Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:357 (2010-2011)
Innlevert: 23.11.2010
Sendt: 24.11.2010
Besvart: 30.11.2010 av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): Hva vil statsråden gjøre for å gjenopprette rammevilkårene for fiskere som deltar i kongekrabbefisket i Nord-Norge i henhold til den femårige forvaltningsplanen for kongekrabbe?

Begrunnelse

I tråd med Stortingets behandling av St.meld. nr. 40 (2006-2007) ble det for fisket i 2008 satt grense for kommersielt desimeringsfiske av kongekrabbe øst for 26 grader Ø og innenfor en grense på 12 nautiske mil fra grunnlinjen. Man hadde på det tidspunkt ikke gode beregninger for bestandsstørrelse av kongekrabbe vest for denne lengdegraden. Imidlertid har bestanden av kongekrabbe økt og spredt seg til andre områder også vest for denne lengdegraden.
Rammene for fiske etter kongekrabbe skulle gjelde i 5 år for evaluering av ordningen ved periodens utløp.
Allerede ved fisket i 2010 ble kriteriene endret. Endringene innebærer en kvotereduksjon på 24 prosent og fisket skal foregå lenger ut fra land langs 71 grader 30 minutter nordlig bredde.
Frp fremmet i dokument 8:130 S (2009-2010) forslag om å tillate økt fangst av kongekrabbe grunnet økning i bestanden samt aggressiv utbredelse på bekostning av norsk marint miljø. Regjeringspartiene stemte i mot forslaget.
Fiskeribladet Fiskaren har i flere artikler den senere tid, satt fokus på konsekvensene av begrensningene i det frie kongekrabbefisket i Finnmark har medført.
Flere av de som lånte for investering i fiskefartøy og landbaserte mottaksanlegg, vurderer nå å selge og avvikle virksomheten. Noen har sogar gått konkurs på grunn av de endrete rammene for fisket etter kongekrabbe.
Regjeringen har selv i Soria Moria erklæringen bemerket at kongekrabbe er en fremmed art i norsk marin fauna. FrP er av den formening at kongekrabben er en trussel mot økosystemet og bør beskattes mer intensivt enn i dag.

Lisbeth Berg-Hansen (A)

Svar

Lisbeth Berg-Hansen: Forvaltningen av kongekrabbe er basert på St.meld. nr 40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe, som Stortinget behandlet og sluttet seg til i mars 2008. Vi har et todelt forvaltningsregime hvor det søkes å begrense videre spredning av denne arten. Innenfor et kvoteregulert område øst for 26°Ø, hvor kongekrabben allerede er etablert, skal bestanden forvaltes på en måte som legger til rette for næringsaktivitet og sysselsetting. Infrastrukturen i det kvoteregulerte området er også viktig for den frie fangsten som foregår utenfor området.

Det er ikke riktig at det er fastsatt en femårig forvaltningsplan for kongekrabbe. Det ble imidlertid i stortingsmeldingen foreslått å evaluere kongekrabbeforvaltningen etter fem år. Dette for å sikre at det innen rimelig tid ble foretatt en grundig gjennomgang av eventuell ny kunnskap og nye erfaringer knyttet til denne arten og fisket etter den.

Fisket etter kongekrabbe reguleres gjennom årlige reguleringsforskrifter, tilsvarende som for andre fiskerier. Reguleringene er gjenstand for årlige høringer, og tilpasninger gjøres fortløpende. Endringer i reguleringene er noe fiskerne må forholde seg til i alle fiskerier. Ved kommersielt fiske på en relativt ny art i norske farvann, slik kongekrabben er, vil det dessuten være et særlig behov for fortløpende vurderinger og reguleringstiltak fra fiskeriforvaltningens side.

For å kunne lykkes med et todelt forvaltningsregime ble det i år nødvendig å justere grensene for det kvoteregulerte området. Dette ga i år rom for en kvote på 900 tonn hannkrabber og 50 tonn hunnkrabber i det regulerte området øst for 26°Ø, mens det i utgangspunktet forelå en tilrådning fra Havforskningsinstituttet om ikke å åpne for fangst i dette området denne sesongen. Havforskningsinstituttets beregninger viste at bestanden av krabber over minstemålet var på et relativt lavt nivå. Kvotenedgangen på 24 % var knyttet til en reduksjon i bestanden over minstemål. Samtidig gjorde reguleringsendringen det mulig å fastsette en kvote på nær 1000 tonn, ettersom det kvoteregulerte området ble utvidet. Det mest nærliggende alternativet for å oppfylle målene som er fastsatt av Stortinget var ingen kvote dette året.

Med den reguleringen som nå foreligger er det lagt til rette for en stabil næringsaktivitet og langsiktig lønnsomhet i kongekrabbenæringen øst for Nordkapp, samtidig som vi har satt inn mer målrettede tiltak for å begrense en videre spredning av bestanden. Grensejusteringene for det regulerte området har bidratt til en økning av fangstinnsatsen i områder vest for Nordkapp hvor spredningsfaren er størst. Nedfangstingen er blitt mer målrettet enn tidligere. Målet er å begrense videre spredning av bestanden. Fra den frie fangsten er det i 2010 landet et lavere kvantum enn i 2009. Redusert fangstkvantum kan være en følge av at den frie fangsten har gitt ønsket effekt. Dette underbygges av vurderinger i rapporten ”Bestandsvurderinger av kongekrabbe i 2010” som Havforskningsinstituttet nylig har lagt frem.

I Havforskningsinstituttets rapport fremkommer det også at beskatningstrykket i det regulerte området har vært svært høyt de siste årene, og at nærmest all kongekrabbe over minstemålet tas ut fortløpende. Totalbestanden (krabbe med skjoldlengde over 70 mm) ble denne høsten beregnet til 3400 tonn, mot ca 5000 tonn på samme tid i fjor. Vi må faktisk tilbake til 2002 for å finne tilsvarende lave tall som i år. En ytterligere økning av uttaket i det regulerte området vil vanskelig kunne bidra til stabile rammevilkår.

Det har på ingen måte vært lagt opp til stabilt uttak og varig lønnsomhet i den frie fangsten etter kongekrabbe. Tvert om har altså målsettingen vært nedfangsting for å begrense spredningen. Jeg er opptatt av størst mulig forutsigbarhet i alle deler av fiskerinæringen. Med de mål som ligger til grunn for forvaltningen av kongekrabbe må det imidlertid ha vært åpenbart at det ville være svært risikofullt å basere investeringer og drift på varige inntekter fra den frie fangsten. Hovedpoenget med den frie fangsten er nettopp å redusere ressursgrunnlaget så mye som mulig.