Skriftlig spørsmål fra Ingebjørg Amanda Godskesen (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:404 (2010-2011)
Innlevert: 30.11.2010
Sendt: 01.12.2010
Besvart: 09.12.2010 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Tora Aasland

Ingebjørg Amanda Godskesen (Uav)

Spørsmål

Ingebjørg Amanda Godskesen (FrP): Bidragsrett, retten til å få barnebidrag, må fremkomme ut fra riktige opplysninger. I mange tilfeller skjer ikke det. Mange som er bidragspliktige blir nedvurdert og ikke hørt i bidragssaker. Den parten som barnet bor hos, blir alltid hørt, blir alltid trodd, og får alle fordeler til tross for at den bidragspliktige kan bevise at det han/hun sier medfører riktighet.
Hva vil statsråden gjøre med det?

Begrunnelse

Urimelig bidragsplikt

Folk som har henvendt seg til meg sier at de har fått opplysninger fra NAV om at i bidragssaker er det det faktiske samværet med barnet, som skal legges til grunn for samværsfradrag for den parten som skal betale bidrag.
I en del situasjoner oppgir den parten der barnet bor, uriktige opplysninger. For eksempel kan det oppgis at barn/a er hos den andre forelderen færre dager enn reelt. Dette gjøres da for å få mer bidrag selv, noe som igjen er å tilegne seg bidrag man ikke har krav på, på bekostning av andre.
NAV legger opplysningene fra den som krever bidrag til grunn for bidragsfastsettelsen. Det gjør NAV selv om den bidragspliktige kan dokumentere sine påstander om at barnet er mer hos han/henne, enn det den forelderen hvor barnet bor til daglig sier.
Når man så klager dette videre inn i systemet, får man beskjed om å sende en klage på klagen, og at man må legge ved dokumentasjon. Det gjør selvfølgelig de personer dette gjelder, men får da beskjed om at NAV ikke kan forholde seg til disse bevis/dokumenter.
Dermed blir bidraget for mange satt på feil premisser, med de konsekvenser det kan få for den som skal yte barnebidraget. I enkelte tilfeller kan dette utgjøre en dobling av det bidrag den bidragspliktige egentlig skulle ha betalt. Slik det er i dag, må man, om man skal komme noen vei, stevne motparten og ta det via rettssystemet.
Dette virker urimelig, og er med på å ødelegge for samværet til de foreldre og barn det gjelder.
For NAV bør begge parter være likeverdige, og foreldre må bli behandlet likt etter de bevis de kan fremlegge.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Jeg forstår spørsmålet fra representanten Godskesen slik at det relaterer seg til måten Arbeids- og velferdsetaten (NAV) håndterer opplysninger om samvær fra partene i forbindelse med fastsettelse og endring av barnebidrag.

Samvær medfører utgifter for den bidragspliktige, og ved offentlig fastsettelse av barnebidrag prioriteres det at den bidragspliktige kan dekke disse utgiftene før bidraget fastsettes. Bidragsreformen av 2003 satte søkelyset på likestilling mellom mor og far i foreldrerollen, og bidragsregelverket understreker likeverdet mellom foreldrene når det gjelder forsørgelsesplikten. Et sentralt perspektiv er at foreldrene skal være likestilte i rollene som omsorgspersoner og forsørgere, samtidig som det legges vekt på at barnet har rett til omsorg fra begge foreldre, enten denne utøves som bostedsforelder eller samværsforelder.

Reglene om fradrag for samvær i bidraget ble gjennomgått i forbindelse med evalueringen av bidragsreformen av 2003, jf. St.meld. nr. 19 (2006-2007) Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag. På bakgrunn av denne gjennomgangen ble barneloven endret fra 1. januar 2009, slik at muntlige avtaler på lik linje med skriftlige avtaler gir grunnlag for samværsfradrag, jf. Ot.prp. nr. 69 (2007-2008) Om lov om endringer i barnelova mv. (barnebidrag og reisekostnader ved samvær). Det er gitt utfyllende regler i ”forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot” (fastsettelsesforskriften). Reglene er også endret slik at det minste felles oppgitte samværet uansett gir samværsfradrag der partene har en muntlig avtale av et visst omfang, men er uenige om i hvilken grad denne følges opp og derfor oppgir forskjellig samværsklasse. Det er videre gitt adgang til kun å legge opplysninger fra den ene av foreldrene til grunn der den andre forelderen forholder seg passiv ved ikke å gi noen uttalelse om samværet i det hele tatt, jf. ”den som tier samtykker”. Når det gjelder bevisbyrdereglene, er det den som hevder endring som må bevise det, og reglene kommer bare til anvendelse ved reduksjon av bidraget. Det betyr at dersom den ene parten hevder økt samvær, må partene inngå ny avtale om samværets størrelse, eventuelt be retten om en ny vurdering, for at økt samvær skal legges til grunn for samværsfradraget. Bevisreglene harmonerer med hvordan reglene i barneloven for øvrig er lagt opp i forhold til hvem som er nærmest til å reise sak ved uenighet.

Reglene om fradrag for samvær i bidraget oppstiller et generelt krav til partene om at det må være en viss enighet om at det utøves samvær av et visst omfang før det gis samværsfradrag. Denne løsningen harmonerer med hvordan reglene om samværsfradrag ellers er lagt opp, ved at fradraget bygger på avtalt/fastsatt samvær og ikke faktisk samvær. Bidragsreglenes formål er verken å håndtere eller løse konflikter om samvær.

Mitt generelle inntrykk etter regelendringene per 1. januar 2009, er at NAVs saksbehandlere takler forvaltningen av reglene om fradrag for samvær på en god måte, og at endringene synes å ha fungert etter intensjonen, dvs. konfliktdempende. Jeg forstår at det kan oppstå vanskelige og emosjonelle konflikter hvis partene er uenige og gir forskjellige opplysninger om samværet. Selv om gjeldende regler gir retningslinjer for hvordan slike tilfeller skal behandles, vil det være tilfeller der NAV ikke kan håndtere konflikten. I så tilfelle vil det være en sak for domstolene.