Skriftlig spørsmål fra Øyvind Vaksdal (FrP) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:425 (2010-2011)
Innlevert: 02.12.2010
Sendt: 03.12.2010
Besvart: 08.12.2010 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Øyvind Vaksdal (FrP)

Spørsmål

Øyvind Vaksdal (FrP): På hvilken måte vil utenriksministeren bruke sin og Norges innflytelse overfor Hamas og deres støttespillere for å få løslatt den israelske soldaten Gilad Shalit?

Begrunnelse

Undertegnede har ved to anledninger sendt skriftlig spørsmål (Dokument nr. 15:1604 (2009-2010) og Dokument nr. 15:219 (2010-2011))til utenriksministeren og utfordret ham på hva han vil gjøre for å medvirke til løslatelse av den israelske soldaten Gilad Shalit.
I svaret på det siste spørsmålet hevder utenriksministeren at Norge vil fortsette å kreve at Hamas frigir Gilad Shalit inntil dette etterleves. Han hevder i svaret at man ikke gir finansiell bistand til Hamas slik at en eventuell reduksjon i bistand til palestinerne ikke vil være et treffsikkert tiltak.
Utenriksministeren hevder også at Norge holder kontakt med alle palestinske fraksjonen, men konstaterer likevel at vår innflytelse dessverre er begrenset.
Etter at Hamas vant valget og overtok styringen i Gaza stilte verdenssamfunnet representert ved den såkalte kvartetten, klare krav overfor Hamas før man ville anerkjenne deres regjering. Man krevde at Hamas anerkjente Israel som egen stat, man krevde at tidligere inngåtte avtaler fortsatt skulle stå ved lag og sist men ikke minst forlangte man at Hamas skulle ta avstand fra terrorisme.
Den norske regjering brøt imidlertid ut av og svekket dette brede samarbeidet og anerkjente som eneste vestlige land en regjering utgått av Hamas, uten at kravene var innfridd.
Norge ble på bakgrunn av dette av mange oppfattet som Hamas' beste venn i vesten. Undertegnede er derfor mer enn forundret over at utenriksministeren uttaler at vår innflytelse i Gilad Shalit saken dessverre er begrenset.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Jeg viser til mine svar på representantens spørsmål om samme sak (nr. 1604 (2009-2010) og nr. 219 (2010-2011)), hvor jeg gjør klart at jeg deler hans bekymring for Shalits situasjon og at jeg vil fortsette å engasjere meg for hans frigivelse.

Norges innflytelse i denne saken er imidlertid begrenset. For det første skyldes dette at vår bistand til Det palestinske området, herunder Gaza, ikke går til Hamas. Norges partner i Det palestinske området er De palestinske selvstyremyndighetene (PA) i Ramallah under ledelse av president Abbas og statsminister Fayyad, ikke Hamas. For det andre har Norge aldri anerkjent Hamas eller opprettet forbindelser med bevegelsen på politisk nivå. Norge tar entydig avstand fra Hamas’ voldsbruk, som rammer sivile israelere.

La meg redegjøre noe nærmere om dette:

Da Hamas vant valget i 2006 og dannet en ren Hamas-regjering, la Norge om pengestøtten til Det palestinske området slik at pengestøtte ikke tilkom institusjoner under ledelse av Hamas. Norsk støtte ble i hovedsak kanalisert gjennom FN-systemet og uavhengige organisasjoner, og Norge hadde ikke kontakt på politisk nivå med representanter for Hamas-regjeringen.

For å få til palestinsk forsoning gikk Hamas og Fatah inn i forhandlinger med sikte på å få en samlingsregjering. Det var en smertefull prosess for begge partier. Norge støttet de saudiske bestrebelsene som førte opprettelse av samlingsregjeringen i 2007. Denne la frem en moderat regjeringsplattform, som blant annet trakk Hamas langt i retning av oppfyllelse av det internasjonale samfunns tre krav, og gav president Abbas mandat til å forhandle med Israel om en fredsavtale på vegne av hele det palestinske folk. Samlingsregjeringen, som besto av representanter fra nesten hele det palestinske politiske spekter, representerte til sammen over 95 prosent av de palestinske velgerne.

Norge valgte å opprette politisk forbindelse med samlingsregjeringen. Det gjorde også Sveits, Tyrkia, Russland og alle de arabiske landene. Det innebar kontakt og samarbeid med medlemmer av regjeringen med bakgrunn fra Hamas – men i egenskap av å være representanter for regjeringen. Norge endret imidlertid ikke synet på bevegelsen Hamas og vi har hele tiden støttet det internasjonale samfunnets krav om at Hamas må anerkjenne Israels rett til å eksistere, akseptere tidligere inngåtte avtaler av PLO og stanse av all voldsbruk.

Norge har som nevnt ikke politisk kontakt med Hamas, men vi har kontakt med alle palestinske fraksjoner på embetsnivå etter behov. Jeg mener det er viktig å støtte arbeidet for palestinsk forsoning. Så lenge palestinerne er politisk og geografisk splittet, er det ikke mulig å inngå en endelig fredsløsning mellom Israel og palestinerne.

Norge gjenopptok – i likhet med det internasjonale samfunnet for øvrig – samarbeidet med Den palestinske selvstyremyndigheten under statsminister Fayyads regjering i Ramallah høsten 2007. Hamas er ikke med i denne regjeringen. Norge har vært klar på at maktovertakelsen i Gaza i 2007 var uakseptabel og at Hamas snarest måtte overlate kontrollen til de palestinske selvstyremyndighetene.

Norges innflytelse over Hamas er derfor svært begrenset. Vi står på linje med det internasjonale samfunnet i dets felles krav om frigivelse av Gilad Shalit. Jeg håper dette presset vil føre til det resultat som vi alle ønsker.