Skriftlig spørsmål fra Arve Kambe (H) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:617 (2010-2011)
Innlevert: 05.01.2011
Sendt: 05.01.2011
Rette vedkommende: Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren
Besvart: 13.01.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Tora Aasland

Arve Kambe (H)

Spørsmål

Arve Kambe (H): Et ektepar i Kopervik har havnet i en noe spesiell situasjon. Deres datter på 18 år som går på videregående skole har flyttet ut og blitt samboer med sin kvinnelige forlovede. De har kontaktet NAV for å få foreldrene til betale bidrag slik at de har råd til leilighet og livsopphold og NAV har bestemt at foreldrene skal betale noe over kr. 8.000.- per måned.
Hvordan vurderer statsråden konsekvensen av NAV sitt vedtak, og vil hun bidra til at NAV endrer sitt vedtak og deretter tolkningspraksis, eventuelt endre lov og forskrift?

Begrunnelse

Datteren og hennes samboer og forlovede har bodd i kjelleren hos foreldrene frem til medio oktober da de bestemte seg for og flytte i egen leilighet.
De hadde gratis leilighet, med egen inngang, fri mat, strøm og internett hjemme hos foreldrene.
Siden begge går på skole så har de ikke egen inntekt. Derfor tok de kontakt med NAV i Kopervik og ville at foreldrene skal betale bidrag slik at de kan betale for leiligheten og livsopphold.
I slutten på desember fikk foreldrene brev fra NAV at de må betale i overkant av 8000 kr pr mnd pluss etterbetale for månedene oktober, november og desember. NAV referer til lov av 8. april 1981 nr 7 om barn og foreldre paragraf 67 jamfør paragraf 66, pluss paragraf 68 andre ledd.
Ifølge NAV så sier disse paragrafene at barn under videregående utdanning har rett på bidrag hvis de velger å flytte, så lenge de er under utdanning, dette skal også ifølge NAV gjelde hvis de har et tilbud om boplass i sitt hjem under utdanningen.
Jeg kan ikke tenke meg det er lovgivers intensjon at myndige barn i ordinære videregående utdanningsløp skal kunne kreve sine foreldre for bidrag når de har et reelt forsørgeralternativ hos sine biologiske foreldre. I denne saken er de biologiske foreldre gift, og har et reelt tilbud til sin datter om å bo hjemme og bli forsørget av dem.
Jeg forstår at NAV har få slike bidragssaker, og i denne saken er det oppgitt at det ikke er spesielle omstendigheter som ligger til grunn for vedtaket fra NAV.
Det innebærer at myndige barn som går på videregående skole, kan velge å flytte for seg selv, selv om de ikke har en krone til egen forsørgelse, og at de kan gå til NAV og kreve underholdsbidrag fra sine foreldre frem til de har sluttført videregående opplæring.
I denne saken vil det koste foreldrene til den unge bidragskrever nærmere kr. 150 000,- frem til sommeren 2012. En slik praksis vil de aller fleste familier ikke ha råd til å dekke. Hvis dette blir en kjent praksis, vil dette utløse mange økonomiske utfordringer for svært mange tenåringsfamilier.
Utgifter til forsørgelse av datteren ville familien uansett hatt om hun hadde bodd hjemme, men med vesentlige lavere kostnader.
NAV pålegger dessuten i tillegg begge foreldre å måtte betale standard utregningskostnad på nærmere kr. 900,- hver for at NAV skal foreta bidragsberegning. Det virker urimelig at et ektepar skal bli pålagt "dobbel" utgift for at NAV skal foreta utregningen.
Jeg kan ikke tenke meg at NAV tolker dette riktig og hvordan vurderer statsråden konsekvensen av at barn med støtte av NAV kan kreve foreldre for slike utgifter.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Jeg gjør innledningsvis oppmerksom på at jeg ikke kjenner til saken representanten Kambe refererer til. Jeg uttaler meg derfor på generelt grunnlag.
Det følger av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 66 at begge foreldrene har plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning etter deres økonomiske evne, når barnet selv ikke har midler til det. Foreldre har forsørgingsplikt for barna uavhengig av om de bor sammen med dem eller ikke. Dersom den ene eller begge foreldrene ikke bor sammen med barnet, oppfylles forsørgingsplikten ved at faste pengetilskudd betales til barnet, jf. barneloven § 67. Det er fastslått i barneloven at ingen kan gi avkall på den retten barnet har til forsørgelse.
Underholdsplikten varer som hovedregel ut den kalendermåneden barnet fyller 18 år med mindre annet er avtalt eller fastsatt. Det følger direkte av lovens § 68 andre ledd at dersom barnet etter fylte 18 år vil fortsette med vanlig skolegang, har det krav på pengetilskudd for tiden skolegangen varer. Bestemmelsen henger sammen med retten til videregående opplæring etter lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregående opplæringa (opplæringslova) § 3-1. Jeg legger til at bidrag etter fylte 18 år skal tidsbegrenses, noe som vanligvis vil være til og med den måneden barnet har fullført skolegangen. Bidrag utover fylte 18 år fastsettes således i praksis som oftest for en periode på ikke lengre enn mellom ett til to år. Bidrag utover fylte 18 år må ikke forstås slik at det bare er spørsmål om å dekke kostnadene knyttet til selve utdannelsen, som for eksempel utgifter til lærebøker mv. – reglene omfatter generelt bidrag til å dekke utgifter i anledning av utdanning, herunder utgifter til livsopphold som mat, klær, bolig etc. Prinsippet om at foreldrene har plikt til å forsørge barna sine under vanlig skolegang har lang historie, fra lovgivningen av 1915 og frem til i dag (se blant annet NOU 1977: 35, Ot.prp. nr. 57 (1973-74) og Ot.prp.43 (2000-2001)). Jeg legger til at adgangen til å fastsette eller avtale bidrag utover fylte 18 år for øvrig er en alminnelig ordning også etter andre lands lovgivning, blant annet de nordiske landene.
Plikten til å underholde sitt barn også etter fylte 18 år gjelder således uavhengig av om barnet bor hjemme og utgiftene dekkes gjennom det daglige underholdet, eller om barnet bor for seg selv. Når barnet fyller 18 år, er det barnet selv som er part i bidragssaken, jf. barneloven § 70 fjerde ledd. Det innebærer at barnet selv kan gjøre avtale om bidrag med den ene eller begge av foreldrene, eller be om offentlige fastsettelse av bidrag utover fylte 18 år fra den ene eller begge av foreldrene. NAV har således i henhold til gjeldende rett kompetanse til å fastsette barnebidrag når en av partene – foreldrene eller 18-åringen, ber om det.
Den konkrete saken som representanten Kambe viser til, dersom den er riktig framstilt, gir imidlertid grunnlag for å vurdere om dagens regler fungerer etter hensikten og om de er i tråd med den generelle rettsoppfatningen. Jeg vil derfor ta initiativ til en gjennomgang av regelverket og praksis for på den bakgrunn vurdere om det bør gjøres endringer i dette.