Skriftlig spørsmål fra Line Henriette Holten (KrF) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:635 (2010-2011)
Innlevert: 07.01.2011
Sendt: 10.01.2011
Besvart: 17.01.2011 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Line Henriette Holten (KrF)

Spørsmål

Line Henriette Holten (KrF): I Italia ble det innført totalforbud mot bruk og produksjon av plastposer fra 1. januar 2011. Italia har ligget på toppen i Europa når det gjelder forbruk av plastposer. Hver italiener forbrukte i gjennomsnitt minst 330 poser i året. I forrige stortingsperiode fremmet KrF et forslag i Stortinget om plastposeforbud i Norge, men miljøverndepartementet satte den gang foten ned for forslaget.
Hvilke faglige begrunnelser er det Italia har brukt som ikke også er gyldig i Norge?

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Jeg er opptatt av at plastposer og andre bæreposer ikke skal utgjøre et miljøproblem i Norge.

Forbudet i Italia mot handleposer i plast ble innført med virkning fra 1. januar 2011. Italienske butikker kan dermed kun tilby sine kunder poser i tøy, papir eller biologisk nedbrytbar plast. Formålet med forbudet er oppgitt å være en reduksjon av CO2-utslipp til atmosfæren, styrking av beskyttelsen av miljøet og støtte til den agro-industrielle sektoren innen biomaterialer. Den italienske Miljøvernministeren Stefania Prestigiacomo har uttalt at initiativet markerer et steg videre i kampen mot forurensing og gjør alle mer ansvarlige for resirkulering. Jeg har også registrert at det skal være et problem i Italia at ikke-nedbrytbare poser forurenser og ødelegger strender, elver og hav. Italia skal også ha et særlig høyt forbruk av plastposer per capita og det hevdes at italienerne står for 1/5 av det totale europeiske forbruket.

I Norge gjennomførte Klima- og forurensningsdirektoratet i 2008 en miljøkonsekvensvurdering av forskjellige typer bæreposer. Utredningen viste at vi bruker om lag 1 milliard plastbæreposer i året, og at ca. 80 % av disse brukes som emballasje av avfall fra husholdningene. De resterende plastbæreposene går til materialgjenvinning og restavfall, og undersøkelser viser at posene utgjør et ubetydelig forsøplingsproblem her i landet. Utredningen viser også at plastbæreposer i et livsløpsperspektiv kommer bedre ut miljømessig enn papirposer. Det vises også at bionedbrytbare poser skaper problemer i plastretursystemet fordi de forringer sluttproduktet hvis innslaget av dem blir for stort. Utredningen viser samtidig at det vil være en viss miljøgevinst å erstatte noen av posene med bærenett av plast eller tekstiler.

På grunnlag av utredningen fra Klima- og forurensningsdirektoratet har jeg tidligere vurdert at det ikke er hensiktsmessig å innføre et forbud mot plastbæreposer i Norge. Det har vært vanskelig å få detaljert informasjon om bakgrunnen for det italienske forbudet, men slik jeg forstår det er situasjonen i Norge en annen enn i Italia. Plastposer her i landet utgjør ikke et veldig stort forsøplingsproblem og de fleste plastposer spiller en viktig rolle i dagens system for avfallshåndtering. Tiltak som er innført for å begrense bruken av plastposer i andre land, er i hovedsak rettet mot poser som er tynnere og lettere enn dem som brukes i Norge. Årsaken er stort sett problemer knyttet til forsøpling og tilstopping av avløpssystemer.

I Norge har vi dessuten et lavere plastposeforbruk per capita enn i Italia. Selv om det er ønskelig at flere går over til å bruke handlenett til flergangsbruk også her, vurderer vi ikke papirposer som et bedre miljømessig alternativ enn poser i plast. Heller ikke en overgang til poser av nedbrytbar plast er uproblematisk. Begge disse posetypene vil med det nye italienske forbudet bli viktige alternativer til den ikke-nedbrytbare plastposen.

Jeg følger imidlertid utviklingen i plastposeforbruket i Norge og vil kontinuerlig vurdere behov for nye virkemidler.