Skriftlig spørsmål fra Arve Kambe (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:653 (2010-2011)
Innlevert: 11.01.2011
Sendt: 12.01.2011
Besvart: 19.01.2011 av justisminister Knut Storberget

Arve Kambe (H)

Spørsmål

Arve Kambe (H): Den såkalte Amalie-saken i Karmøy kommune har vist utfordringer for hvordan samfunnet skal bidra til å håndtere situasjoner når barn åpenlyst trakasseres. Tingretten har flere ganger ilagt besøksforbud og det har fremkommet flere brudd på besøksforbudet. Det har vært lokal og nasjonal debatt om problemstillingen etter at det fremkommer at problemet for barnet og familien fortsetter.
Hvilken rett til beskyttelse mener statsråden barn har, og hvilke andre muligheter har myndighetene til å gripe inn i slike saker?

Begrunnelse

For to og et halvt år siden eskalerte situasjonen slik at Politiet besluttet å ilegge naboen besøksforbud. Besøksforbudet ble siden forlenget av Haugaland tingrett.
Naboen og hans advokat avviser problemstillingen og viser til at det er naturlig å møtes utenfor når man er naboer og at det ikke er noe straffbart i dette.
Jeg er også kjent med at saken har vært på justisministerens bord tidligere og også Barneombudet har engasjert seg i saken. Saken hadde også bred dekning på TV2-nyhetene i oktober 2009.
Ettersom dette er en enkeltsak skal vi være forsiktige med å være for konkret, men familien opplever fortsatt situasjonen som ikke
tilfredsstillende.
Antallet anmeldelser for brudd på besøksforbud er økt fra 428 første halvår 2006 til 829 første halvår 2010. Brudd på besøksforbud er straffbart etter straffeloven § 342 første ledd, bokstav c. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. Dersom vedkommende tidligere er straffet for tilsvarende forseelse øker strafferammen til 2 års fengsel. Det vil også være interessant å høre statsrådens erfaringer med dette.
Derfor er det på sin plass å utfordre statsråden i hvilke tiltak statsråden ser for seg for at slike tilfeller skal håndteres på en betryggende måte for alle involverte i fremtiden.
Det kan være nyttig med en gjennomgang av hvilke virkemidler myndigheter har til rådighet i slike saker som dette.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Innledningsvis vil jeg få understreke at barnas trygghet er noe av det viktigste vi kan jobbe for! Arbeidet mot vold og overgrep mot barn har vært og er et av denne regjeringens viktigste satsningsområder.
Når det gjelder denne konkrete saken stortingsrepresentanten refererer til i sitt spørsmål, viser jeg til at jeg ikke har anledning til å uttale meg om enkeltsaker og at strafforfølgning tilligger påtalemyndighetens ansvarsområde.
La meg imidlertid få understreke at det ikke kan aksepteres at personer gjentatte ganger trakasserer, truer og plager andre mennesker. Politiet skal forebygge og motvirke kriminalitet og beskytte personer mot kriminelle handlinger.
I gjeldende rett er det i dag et forbud mot å bryte privatlivets fred, jf. straffeloven 1902 § 390 a. Bestemmelsen rammer den som ved skremmende eller plagsom opptreden, eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred. Et fellesvilkår for å falle inn under denne bestemmelsen er at adferden er ”hensynsløs”. Dette er en ganske sterk karakteristikk og forutsetter en adferd som er klart forkastelig. At den er utøvd overfor et barn, taler imidlertid for at det skal mindre til. Det at fornærmede er et barn vil også være en straffskjerpende omstendighet. Overtredelse av bestemmelsen kan straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. Normalt vil slike saker kunne løses ved at politiet iverksetter relevante beskyttelsestiltak, som for eksempel å ilegge besøksforbud eller tilby voldsalarm. Kontaktforbud etter straffelovens § 33 forutsetter derimot at det er avholdt straffesak hvor den tiltalte er funnet skyldig i en straffbar handling.
Brudd på besøksforbud etter straffeprosessloven § 222a er straffbart etter straffeloven 1902 § 342 første ledd, bokstav c. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. Dersom vedkommende tidligere er straffet for brudd på besøksforbud øker strafferammen til 2 års fengsel.
Det er en nær forbindelse mellom straffeloven 1902 § 390 a og straffeloven 1902 § 227 om trusler. Et vilkår for å falle inn under den strengere regelen i straffeloven 1902 § 227 er imidlertid at privatlivets fred krenkes ved bruk av trusler om å foreta en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder. Mer alminnelige trusler som "å ta noen", faller utenfor. Trussel må videre " objektivt sett " være egnet til å fremkalle "alvorlig" frykt. Straffeloven 1902 § 227 er således en strengere bestemmelse som retter seg mot grovere handlinger enn straffeloven 1902 § 390 a.
Justisdepartementet tar sikte på å sende på høring et forslag til en ny bestemmelse som skal ramme mer målrettet og truende personforfølgelse over tid. Dette arbeidet utestår i påvente av ferdigstillelse av et pågående arbeid i Europarådet med en konvensjon om bekjempelse og forebygging av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.
Utilregnelige personer som begår ellers straffbare handlinger, kan ikke straffes, jf. straffeloven § 44. Unntaksvis kan utilregnelige som begår farlig kriminalitet etter nærmere vilkår idømmes strafferettslige særreaksjoner, som tvungen overføring til psykisk helsevern (for personer som på handlingstiden var psykotiske eller bevisstløse) eller tvungen omsorg (for personer som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad). Spørsmålet om å utvide de strafferettslige særreaksjonene slik at de også omfatter mindre alvorlige lovbrudd, har vært på høring. I høringsnotat fra desember 2008 ble det bedt om høringssinstansenes syn på en slik utvidelse. I høringsnotat fra oktober 2010 er det opplyst at departementet tar sikte på en snever utvidelse av de gjeldende særreaksjoner (overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg), slik at de også vil omfatte kriminalitet som har karakter av integritetskrenkelser og som gjentatt rammer samme person på en slik måte at det har karakter av systematisk forfølgelse. I tillegg er det foreslått en ny særreaksjon, tidsbegrenset tvungent opphold i psykisk helsevern, for utilregnelige som begår vedvarende og samfunnsskadelig kriminalitet. Høringsfristen er 1. februar. Begge høringsnotatene er utarbeidet av Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet i fellesskap. Når høringsfristen er ute, vil departementene arbeide videre med oppfølgingen av høringsforslaget, med sikte på å fremlegge en lovproposisjon for Stortinget.