Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:786 (2010-2011)
Innlevert: 31.01.2011
Sendt: 31.01.2011
Besvart: 10.02.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Tora Aasland

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): Undertegnede er gjort kjent med en sak i Møre og Romsdal hvor barnevernet har fratatt omsorgen til et nyfødt barn. Dette har skjedd uten at fars familie er blitt kontaktet knyttet til mulig omsorg for barnet. Barnevernet skal også ha grunngitt overtagelsen av barnet med manglende ressurser knyttet til å yte familien og barnet, hjelp i hjemmet.
Er statsråden tilfreds med en slik praksis i barnevernet, og mener han dette er i tråd med Stortingets og regjeringens intensjoner for hvordan barnevernet skal fungere?

Begrunnelse

Undertegnede er gjort kjent med en sak i Møre og Romsdal hvor barnevernet har fratatt omsorgen til et nyfødt barn. Dette har skjedd uten at fars familie er blitt kontaktet knyttet til mulig omsorg for barnet. Barnevernet skal også ha grunngitt overtagelsen av barnet med manglende ressurser knyttet til å yte familien og barnet, hjelp i hjemmet.
Det er, slik jeg ser det, uakseptabelt at barnevernet, av økonomiske grunner, velger å frata omsorgsretten for foreldre. Det er videre uakseptabelt at nærhetsprinsippet overses.
Det er viktig at statsråden gir en redegjørelse knyttet til denne praksisen, samt hva han vil gjøre for å sikre at denne praksisen opphører umiddelbart.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Det står uttrykkelig i fosterhjemsforskriften § 4 at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Hva som ligger i dette har departementet utdypet i ”Retningslinjer for fosterhjem”, som er fra 2004, og som burde være vel kjent for alle landets barneverntjenester. Der står det blant annet følgende:

”Vurderingsplikten innebærer at barneverntjenesten alltid må kartlegge mulighetene for en slik plassering. I utgangspunktet gjelder dette både der medlemmer av barnets familie eller nære nettverk selv ber om å bli vurdert som mulig fosterhjem, og der det ikke blir fatt fram noe slikt ønske. Det er imidlertid ikke meningen at barneverntjenesten skal bruke mye tid på å kartlegge barnets familie eller nære nettverk der det er åpenbart at disse av faglige grunner og/eller av hensyn til barnets beste ikke vil kunne godkjennes som fosterforeldre.
Anser barneverntjenesten at det er en mulighet for at barnets familie eller nære nettverk vil kunne bli godkjent som fosterforeldre, må utredningen av deres egnethet gis samme omfang som for andre potensielle fosterforeldre. Også barnets familie eller nære nettverk må i utgangspunktet oppfylle de generelle kravene som stilles til fosterforeldre i forhold til for eksempel helse, økonomi og bolig, men disse kravene må kunne fravikes noe dersom det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert nettopp i familien eller nettverket.
Barneverntjenesten bør også, så langt det er mulig, forsikre seg om at familien vil kunne takle dobbeltrollen og den mulige lojalitetskonflikten som ligger i å være både familie eller nært nettverk og fosterhjem”.

Per 31. desember 2009 bodde 18858 barn og unge i fosterhjem i egen familie. Dette utgjør ca. 23 % av samtlige barn og unge plassert i fosterhjem (beredskapshjem holdt utenfor). Andelen har vært konstant, men med en svak økning de siste årene.
I likhet med stortingsrepresentant Horne finner jeg det uakseptabelt hvis svak kommuneøkonomi brukes som begrunnelse for ikke å iverksette hjelpetiltak i hjemmet.
Departementet kan imidlertid ikke gå inn i konkrete saker. Dette følger av barnevernloven kapittel 2 om ansvarsfordeling og administrasjon. Ifølge § 2-1 er det kommunen som skal treffe vedtak i enkeltsaker samt iverksette og følge opp tiltakene, mens departementet har ansvaret for å føre tilsyn med at barnevernregelverket blir anvendt riktig og på en måte som fremmer barnevernlovens formål. Saker som har vært eller skal behandles i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, for eksempel omsorgsovertakelsessaker, vil heller ikke bli kommentert av departementet. Grunnen er at fylkesnemnda er et statlig organ som i faglige spørsmål har en uavhengig stilling i forhold til departement og fylkesmann. Vedtak fattet i fylkesnemnda kan bare overprøves av retten. Departementet kan derfor kun gi generelle kommentarer om barneverntjenestens arbeide og eventuelt om aktuelle bestemmelser i barnevernloven.
Det er for øvrig fylkesmannen som fører tilsyn med at den kommunale barneverntjenesten utfører sine oppgaver etter loven, jf. barnevernloven § 2-3 fjerde ledd, bokstav a). Hvorvidt det er grunn til å undersøke barneverntjenestens håndtering av en konkret sak må derfor eventuelt tas opp med den aktuelle fylkesmannen som rette vedkommende, Jeg understreker imidlertid at det er opp til fylkesmannen å avgjøre både om og på hvilken måte en slik undersøkelse skal gjennomføres.