Skriftlig spørsmål fra Håkon Haugli (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:817 (2010-2011)
Innlevert: 02.02.2011
Sendt: 03.02.2011
Besvart: 08.02.2011 av justisminister Grete Faremo

Håkon Haugli (A)

Spørsmål

Håkon Haugli (A): Den islamistiske bevegelsen Hizb ut-Tahrir som har etablert seg i Skandinavia, skal i andre land ha fungert som en inngangsport til terrorgrupper som Al-Qaida.
Hvordan vil regjeringen forhindre en tilsvarende utvikling i Norge?

Begrunnelse

Hizb ut-Tahrir er forbudt i Tyskland og i flere land i Midt-Østen. Bevegelsen er imidlertid aktiv og lovlig i en rekke europeiske land, og arrangerte i høst en kongress i København som samlet hundrevis av tilhengere fra Norge, Sverige og Danmark. Tilhengere av Hizb ut-Tahrir har oppfordret til drap på jøder, hevder demokrati er i strid med islam og angriper verdier som ytringsfrihet og likestilling. Generelt er det grunn til å tro at ekstremisme og voldsagitasjon i neste omgang kan føre til vold og terrorisme, slik vi har sett eksempler på i flere europeiske land.

Grete Faremo (A)

Svar

Grete Faremo: Innledningsvis viser jeg til at spørsmålet om det skal innføres forbud mot bestemte organisasjoner, eller om det skal innføres straff mot medlemskap i bestemte organisasjoner, har vært drøftet flere ganger, jf. blant annet pkt. 3.1 i Innst. O nr. 29 (2002-2003) om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven og pkt. 8.8.2 i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. Som argumenter mot å forby bestemte organisasjoner er det blant annet vist til at det kan bli vanskeligere å stoppe rekruttering om organisasjonen i større grad opererer i det skjulte, og at et organisasjonsforbud kan gi uønsket oppmerksomhet. Synspunktet har altså vært at det er mer hensiktsmessig å rette eventuelle forbud mot selve virksomheten som utøves av organisasjoner/felleskap, fremfor mot organisasjonen/fellesskapet i seg selv. I stedet for å forby organisasjoner som sådan, oppstiller norsk rett adgang til å straffeforfølge handlinger som en organisasjon eller det enkelte medlemmet av en organisasjon foretar seg.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har som hovedoppgave å forebygge og etterforske lovbrudd mot nasjonens sikkerhet og selvstendighet. Målet for tjenestens kontraterrorarbeid er både å forebygge at det planlegges og utføres terrorhandlinger i Norge, og å forhindre at Norge blir brukt som utgangspunkt for planlegging av terrorhandlinger i andre land. Politiets sikkerhetstjenestes arbeid med å forebygge islamistisk radikalisering er særdeles utfordrende ettersom denne virksomheten retter seg mot personer som opererer i en gråsone mellom legitim politisk og religiøs agitasjon, og propaganda og ulovlig oppfordring til vold som politisk virkemiddel. Det er derfor viktig at radikaliseringsutfordringene håndteres på en måte som ikke gjør utfordringene større, men bidrar til å dempe faren for at ord og holdninger blir forsøkt gjennomført med voldelige handlinger.

Selv om PST er en sentral aktør i terrorberedskapen, understreker jeg at tjenesten er helt avhengig av et nært og tillitsfullt samarbeid med andre aktører, både nasjonalt og internasjonalt, for å lykkes. Nasjonalt er det således et nært samarbeid og informasjonsutveksling med det ordinære politi og andre spesialiserte politiorgan. Samarbeid og informasjonsutveksling med andre nasjonale aktører, som for eksempel Nasjonal sikkerhetsmyndighet, utlendingsmyndighetene og tollmyndighetene, er også av avgjørende betydning. I tillegg er det opprettet et særskilt og tett samarbeid med Etterretningstjenesten, blant annet gjennom etableringen av en felles analyseenhet mellom tjenestene.

En vesentlig del Politiets sikkerhetstjenestes saker genereres gjennom internasjonalt samarbeid. Samarbeid og informasjonsutveksling med andre lands etterretnings- og sikkerhetstjenester er således av sentral betydning for PST, og tjenesten deltar blant annet i det formelle samarbeidet mellom de europeiske sikkerhetstjenestene, Club of Bern, og i et eget samarbeidsforum for alle EU-landene, Counter Terrorist Group (CTG).

Regjeringen er ansvarlig for at både Politiets sikkerhetstjeneste, og politiet for øvrig, har gode rammebetingelser for sin virksomhet. Det innebærer blant annet at PST må sikres nødvendige ressurser, slik at tjenesten får etablert og benyttet effektive virkemidler og kan ansette kompetent og tilstrekkelig personell. Det er således en løpende og tett dialog mellom Justisdepartementet og Politiets sikkerhetstjeneste om tjenestens behov. Jeg viser i denne forbindelse til at PST er vesentlig styrket både budsjett- og bemanningsmessig i de senere år, for å kunne håndtere mer komplekse saksforhold knyttet til blant annet terror. Bevilgningen til tjenesten er siden 2005 økt med 58 prosent, fra 240 millioner kroner til 380 millioner kroner i 2011. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2009 ble PST styrket med 25 millioner, og i 2010 med 20 millioner.

Rammebetingelsene til PST er også avhengig av at det lovmessig tilrettelegges for bruk av adekvate metoder. Jeg vil her kort nevne at det er sørget for nye straffebestemmelser, og at både politiets og sikkerhetstjenestens adgang til metodebruk er betydelig styrket de senere årene.

Det er nødvendig med et helhetlig grunnlag for å koordinere samfunnets tiltak for å motvirke voldelig ekstremisme samtidig som hensynet til demokrati, rettssikkerhet og et inkluderende samfunn ivaretas. På denne bakgrunn ble regjeringens handlingsplan ”Felles trygghet – felles ansvar” presentert den 1. desember 2010. Handlingsplanen har blant annet som formål å sikre en helhetlig tilnærming til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme og å øke kunnskapen på området, for på den måten å sikre at forebyggingen er effektiv og målrettet. Planen bygger på fire hovedinnsatsområder:

- økt kunnskap og informasjon

- styrke myndighetenes samhandling

- styrket dialog og økt involvering, og

- støtte til sårbare og utsatte personer

Handlingsplanen er et verktøy for ansvarlige myndigheter, og inneholder tiltak innenfor flere departementers ansvarsområder. Mange av tiltakene, som nå følges opp, er generelle og ikke særskilt utviklet med tanke på å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Likevel kan disse tiltakene ha en forebyggende effekt også på dette området, fordi de hindrer marginalisering som kan skape grobunn for radikalisering.