Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:837 (2010-2011)
Innlevert: 04.02.2011
Sendt: 07.02.2011
Besvart: 18.02.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Mange pasienter har store utgifter i forbindelse med ulike behandlinger, men utgifter til behandling gir bare rett til særfradrag dersom det offentlige ikke har et tilsvarende tilbud, og det oppsøkte behandlingstilbudet anses faglig forsvarlig.
Hvor i det offentlige helsevesen kan pasienter få behandling av kiropraktor, og anser statsråden denne behandlingsformen som faglig forsvarlig?

Begrunnelse

Jeg viser til mitt spørsmål nr. 770 til finansministeren. Han svarer at hvorvidt disse vilkårene er oppfylt, må avgjøres konkret i den enkelte sak. Jeg har fått mange henvendelser fra pasienter som tidligere har fått fradrag for høye utgifter i forbindelse med ulike behandlingstilbud som ikke finnes innenfor begrepet ”den offentlige tjenesten”. Det har skjedd en endring av praksis, og mange pasienter får nå avslag når de søker om særfradrag for behandlingstyper de ikke får innenfor den offentlige tjenesten. I mitt spørsmål har jeg tatt opp kiropraktorbehandling, men jeg har også fått henvendelse fra pasienter som må gå til naprapat for å få en behandling som hjelper. Kiropraktikk og naprapati er også to ulike behandlingsformer selv om en del teknikker som benyttes er like. Muskel- og skjelettlidelser er utbredt, og pasientene må finne den behandlingsformen som hjelper dem. For mange betyr det at de må gå til kiropraktor eller en naprapat.
I skattelovens § 6-83 2. ledd, stå følgende:

”Kostnader ved behandling, pleie eller opphold i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, gir bare rett til særfradrag dersom tilsvarende behandling, pleie eller opphold ikke tilbys av offentlig norsk helse- og sosialvesen og helsemyndighetene vurderer det oppsøkte helsetilbud som faglig forsvarlig. Departementet avgjør om vilkårene i dette ledd er oppfylt i det enkelte tilfelle og kan bestemme hva som skal regnes som offentlig helsevesen”

Jeg antar at helsemyndighetene vurderer kiropraktorbehandling som faglig forsvarlig, siden de bl.a. har sykmeldingsrett og henvisningsrett. Jeg kan heller ikke se at kiropraktorbehandling kan erstattes av annen type behandling som er å finne innen det offentlige helsevesenet i dag, likevel får pasientene avslag på fradrag. Når det gjelder naprapater så er de en del av det offentlige helsevesenet både i Sverige og i Finland, og det har også kommet studier som beviser god effekt av behandlingen. Etter hva jeg kjenner til anses også denne behandlingsformen som forsvarlig, og i Finland er det også et offentlig utdanningstilbud. For pasientene er det viktig å benytte den type behandling som lindrer eller fjerner smerten eller sykdommen, og da er det positivt at det finnes alternativer. Fysioterapeuter og manuellterapeuter kan hjelpe mange, men det er også mange som må benytte enten kiropraktor eller en naprapat for å bli bedre. Jeg finner det derfor underlig at disse behandlingsformene ikke lenger skal kunne gi særfradrag, noe som vil føre til mange ikke lenger kan benytte det behandlingsalternativet som hjelper.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Jeg viser til finansministerens svar av 2. februar 2011 vedrørende spørsmål om særfradrag for utgifter til kiropraktorbehandling. Særfradragsordningen er forankret i skatteloven, som er et regelverk under Finansdepartementet. Jeg vil derfor ikke gå inn på ordningen, men begrense mitt svar til følgende spørsmål fra representanten Giltun: Hvor i det offentlige helsevesen kan pasienter få behandling av kiropraktor, og anser statsråden denne behandlingsformen som faglig forsvarlig?

I 1989 fikk kiropraktorer autorisasjon som helsepersonell med et selvstendig behandleransvar på lik linje med leger, tannleger og fysioterapeuter. I dag er de en av 29 ulike helsepersonellgrupper som er registrert i helsepersonellregisteret. Formålet med krav om autorisasjon er å sikre et minimum av kvalifikasjoner hos vedkommende behandler. Dette gir pasientene forutsigbarhet og trygghet. Kiropraktikk er imidlertid ikke en lovpålagt tjeneste i kommunehelsetjenesteloven eller i spesialisthelsetjenesteloven. Flertallet av kiropraktorene i Norge arbeider som private tjenesteytere. Disse driver praksis i en rekke av landets kommuner. Noen få kiropraktorer er ansatt ved offentlige sykehus.

Kiropraktorene som driver privat praksis driver sin virksomhet uten avtale med det offentlige. De kan fritt fastsette prisen for behandlingen, med de begrensninger som følger av forbudet mot urimelig pris i forhold til pristiltaksloven. Pasienten får imidlertid stønad til dekning av deler av utgiftene etter folketrygdloven § 5-9.

Jeg legger til grunn at kiropraktorer, i likhet med andre autoriserte helsepersonellgrupper, driver faglig forsvarlig virksomhet i henhold til bestemmelsene i helsepersonelloven kapittel 2. I tråd med forskrift om internkontroll i sosial- og helsetjenesten skal kiropraktorer iverksette systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i, eller i medhold av, helselovgivningen.