Skriftlig spørsmål fra Laila Reiertsen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:854 (2010-2011)
Innlevert: 08.02.2011
Sendt: 09.02.2011
Besvart: 17.02.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila Reiertsen (FrP)

Spørsmål

Laila Reiertsen (FrP): I avisen Kvinnheringen onsdag 2. februar kan en lese om en kvinne som er svært avhengig av hjemmetjenesten flere ganger i døgnet. Hun er stort sett fornøyd med tjenesten. Men det er et moment som gjør at enkelte hverdager er tøffere enn andre. Det er når mannlige pleiere må hjelpe henne med stell. Hun føler seg sitat "krenket" på grunn av dette.
Hva mener statsråden om en slik situasjon, og kan en kreve å ikke bli stelt av menn i sitt eget hjem?

Begrunnelse

I avisen Kvinnheringen onsdag 2. februar kan en lese om en kvinne som er svært hjelpetrengende og trenger mye hjelp fra hjemmetjenesten.
Noe som er hyggelig lesning er at kvinnen skryter og er fornøyd bruker av denne tjenesten. Men det er et moment som kvinnen er svært lite fornøyd med, og som ser ut til å gå direkte ut over hennes livskvalitet og oppleves som et overgrep. Det at hun også må få hjelp av mannlige pleiere er ifølge hennes ord krenkende, nedverdigende og feil. Det er klart at når man da har et problem med dette, som tydeligvis ikke de ansvarlige ønsker å gjøre noe med, blir hverdagen en påkjenning for kvinnen. Alt som egentlig fungerer og er bra blir satt i skyggen av dette ene som får all fokus.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Innledningsvis vil jeg nevne at jeg ikke har fått sett artikkelen i Kvinnheringen onsdag 2. februar, men forstår ut fra spørsmålets begrunnelse at artikkelen omhandler en kvinne som i det store og hele skryter av hjemmetjenesten. Jeg syns det er godt at vi også får frem denne siden av omsorgstjenesten og ser at vi har fornøyde brukere.
Det å bli pleietrengende innebærer ofte at en blir avhengig av hjelp og stell av andre mennesker. Det kan kjennes nedverdigende eller krenkende når personellet skal håndtere stell og pleie i det en oppfatter som sine egne intimsfærer. Dette er noe det enkelte personell fortløpende må ta hensyn til, og avpasse omsorgen etter dette så langt det er mulig og forsvarlig.
Ulike tjenestemottakere vil kunne ha ulike behov, ønsker og forventninger til personalet i omsorgstjenesten. For kommunene vil det ofte ikke være mulig fullt ut å tilfredsstille alles ønsker. Det rettslige utgangspunktet er da også det at den enkelte tjenestemottaker på generelt grunnlag ikke kan kreve å få hjelp og bistand av en bestemt personellgruppe. Tjenestemottakeren kan altså ikke plukke ut personell ut fra kjønn, alder, politisk eller religiøs overbevisning eller etnisk bakgrunn. På samme måte kan de som er ansatt i omsorgstjenesten heller ikke nekte å yte hjelp til en eller flere bestemte personer.
I norsk rett har vi ikke hjemmel for å utøve denne type omsorgstjenester i tjenestemottakerens hjem uten dennes samtykke. Dette betyr at den enkelte pleietrengende når som helst kan takke nei til den hjelpen som tilbys. For den enkelte pleietrengende vil dette imidlertid kunne være et dilemma da resultatet kan være at vedkommende ikke får den pleie som vedkommende utvilsomt har behov for. Når denne type situasjoner oppstår, bør derfor kommunen vurdere om det er praktisk mulig og rimelig å tilpasse tjenesten slik at tjenestemottakerens ønske kan bli oppfylt. Hvorvidt dette er mulig, vil imidlertid avhenge av hva slags type bemanning kommunen har til rådighet og hvilke kostnader en slik særskilt tilrettelegging vil medføre.
Avslutningsvis har jeg lyst til å tillegge at den store majoritet av ansatte i de kommunale omsorgstjenester har et klart ønske om å utføre en god jobb til glede for tjenestemottakerne. I praksis vil derfor mye av hjemmetjenestens stell og pleie kunne tilpasses gjennom en god dialog mellom omsorgstjenesten og den enkelte bruker.